.png)
I utdanningssektoren opptar fortsatt begrepet juks uforholdsmessig mye plass to år etter lanseringen av ChatGPT. Det er synd, fordi det fjerner fokus fra mer betydningsfulle perspektiver på generativ KI og utdanningen.
Artikkelen ble først publisert på forfatterens hjemmeside
En artikkel i Times Higher Education beskrev nylig hvordan de engelske topp-universitetene i Russell-gruppen i den senere tid har konstatert en voldsom økning i KI-basert juks og tilhørende sanksjoner. Mer enn noe annet mener jeg at dette er en innrømmelse av at universitetene ikke egentlig har klart å endre fokus fra tiden før generativ KI.
Uansett er omstillingen bort fra "juks" helt nødvendig som ledd i en større transformasjon av utdanningssektoren, noe det nå også finnes utmerket forskning som underbygger. Det kommer vi tilbake til om litt.
Når utdanningsinstitusjoner fokuserer på å oppdage og straffe bruk av kunstig intelligens, fremfor nysgjerrig å utvikle utdanningene, så skaper det et økt motsetningsforhold til studentene. Og når universitetene sanksjonerer med for eksempel lavere karakterer – en straff de pålegger studentene fordi institusjonene grunnleggende ikke har klart å omstille seg nevneverdig de siste to årene – så skyter de seg selv i foten når det gjelder faglighet og omdømme.
Men eliteuniversitetene i England er langt fra de eneste. Her hjemme (i Danmark, o.a.) fyller juks fortsatt veldig mye i KI-samtalene, og selv om de utdanningspolitiske signalene omkring kunstig intelligens dessverre fortsatt er sparsomme, så har man fra ministerielt hold gjentatte ganger de siste årene demonstrert at man mener at generativ KI primært handler om juks.
Hvis man fortsatt i dag insisterer på å fastholde denne agendaen, så svikter man den grunnleggende forpliktelsen til å utdanne helstøpte kandidater til en teknologiorientert fremtid.
Ny forskning, nye perspektiver
En artikkel i Times Higher Education beskrev nylig hvordan de engelske topp-universitetene i Russell-gruppen i den senere tid har konstatert en voldsom økning i KI-basert juks og tilhørende sanksjoner. Mer enn noe annet mener jeg at dette er en innrømmelse av at universitetene ikke egentlig har klart å endre fokus fra tiden før generativ KI.
Uansett er omstillingen bort fra "juks" helt nødvendig som ledd i en større transformasjon av utdanningssektoren, noe det nå også finnes utmerket forskning som underbygger. Det kommer vi tilbake til om litt.
Når utdanningsinstitusjoner fokuserer på å oppdage og straffe bruk av kunstig intelligens, fremfor nysgjerrig å utvikle utdanningene, så skaper det et økt motsetningsforhold til studentene. Og når universitetene sanksjonerer med for eksempel lavere karakterer – en straff de pålegger studentene fordi institusjonene grunnleggende ikke har klart å omstille seg nevneverdig de siste to årene – så skyter de seg selv i foten når det gjelder faglighet og omdømme.
Men eliteuniversitetene i England er langt fra de eneste. Her hjemme (i Danmark, o.a.) fyller juks fortsatt veldig mye i KI-samtalene, og selv om de utdanningspolitiske signalene omkring kunstig intelligens dessverre fortsatt er sparsomme, så har man fra ministerielt hold gjentatte ganger de siste årene demonstrert at man mener at generativ KI primært handler om juks.
Hvis man fortsatt i dag insisterer på å fastholde denne agendaen, så svikter man den grunnleggende forpliktelsen til å utdanne helstøpte kandidater til en teknologiorientert fremtid.
Ny forskning, nye perspektiver
En ny utgave av tidsskriftet Assessment & Evaluation beskjeftiger seg med nettopp det å utfordre vår oppfatning av juks. Det er åtte spennende bidrag med Phillip Dawson og Mollie Dollinger som redaktører, og publikasjonen gir vesentlige nye perspektiver på den akademiske forskningen om juks.
Jeg vil særlig fremheve artikkelen Validity matters more than cheating. Phillip Dawson, Margaret Bearman, Mollie Dollinger og David Boud argumenterer her for at vi i vårt intense fokus på å bekjempe juks har mistet det vesentlige av syne, nemlig validiteten av eksamener og prøveformer. Det store "hvorfor", om man vil.
Særlig interessant er forskernes analyse av hvordan vår nåværende tilnærming til juks ofte bygger på en grunnleggende feilslutning: Vi plasserer hele ansvaret hos den enkelte student, når vi kanskje snarere burde se på de underliggende og systemiske forholdene. Når en stor andel studenter finner måter å omgå reglene på, så er det ikke et uttrykk for moralsk forfall, men snarere et tegn på at eksamensformene ikke matcher læringsinnholdet og det omkringliggende samfunnets forventninger. Med andre ord: I vårt forsøk på å beskytte validiteten gjennom tiltak som skal forhindre juks, risikerer vi paradoksalt nok å undergrave den.
Dette perspektivet er også relevant i en dansk kontekst. Jeg kjenner til danske utdanningsinstitusjoner som nå aktivt vurderer å kjøpe KI-detektorer slik vi kjenner det fra plagiatkontroll. Det vil jeg på det sterkeste fraråde, for det finnes ingen uavhengig dokumentasjon eller evidens for at det virker. Til gjengjeld er det veldig dyrt.
Artikkelen foreslår i stedet en nytenkning av våre tilnærminger til eksamener og utprøving, hvilket gjenspeiler en tenkning jeg i tidligere nyhetsbrev har gitt uttrykk for - eksempelvis i utgaven Kan juks med generativ KI unngås?
Fra juks til validitet
Jeg vil særlig fremheve artikkelen Validity matters more than cheating. Phillip Dawson, Margaret Bearman, Mollie Dollinger og David Boud argumenterer her for at vi i vårt intense fokus på å bekjempe juks har mistet det vesentlige av syne, nemlig validiteten av eksamener og prøveformer. Det store "hvorfor", om man vil.
Særlig interessant er forskernes analyse av hvordan vår nåværende tilnærming til juks ofte bygger på en grunnleggende feilslutning: Vi plasserer hele ansvaret hos den enkelte student, når vi kanskje snarere burde se på de underliggende og systemiske forholdene. Når en stor andel studenter finner måter å omgå reglene på, så er det ikke et uttrykk for moralsk forfall, men snarere et tegn på at eksamensformene ikke matcher læringsinnholdet og det omkringliggende samfunnets forventninger. Med andre ord: I vårt forsøk på å beskytte validiteten gjennom tiltak som skal forhindre juks, risikerer vi paradoksalt nok å undergrave den.
Dette perspektivet er også relevant i en dansk kontekst. Jeg kjenner til danske utdanningsinstitusjoner som nå aktivt vurderer å kjøpe KI-detektorer slik vi kjenner det fra plagiatkontroll. Det vil jeg på det sterkeste fraråde, for det finnes ingen uavhengig dokumentasjon eller evidens for at det virker. Til gjengjeld er det veldig dyrt.
Artikkelen foreslår i stedet en nytenkning av våre tilnærminger til eksamener og utprøving, hvilket gjenspeiler en tenkning jeg i tidligere nyhetsbrev har gitt uttrykk for - eksempelvis i utgaven Kan juks med generativ KI unngås?
Fra juks til validitet
I stedet for å se juks som et moralsk problem som skal straffes, så bør vi se det som et spørsmål om validitet - altså om våre eksamener reelt måler det de skal måle. Det handler ikke om å fange og straffe juksere, men om å sikre at de uteksaminerte faktisk kan det vi sier de kan. Altså at studentene meningsfullt oppfyller læringsmålene.
Dette perspektivet er særlig relevant i en tid hvor generativ KI utfordrer våre tradisjonelle eksamensformer. Men det reiser også noen grunnleggende spørsmål om utdanningssystemets formål. Hvis vi primært bruker ressursene på å kontrollere og overvåke studentene, hva sier det da om vårt syn på læring og utdanning?
Juks er et helt reelt problem i det nåværende utdanningsparadigmet. Men vi kommer ikke til å kunne løse problemet hvis vi ikke endrer tankesett og praksis omkring hvordan vi driver utdanning. Problematikken kan ganske enkelt ikke løses med KI-detektorer eller tilsvarende teknologier. Og magefølelsen er som kjent ikke et optimalt studieforvaltningsmessig begrep.
Artikkelen peker også på en interessant parallell til arbeidsmarkedet: I de fleste profesjonelle sammenhenger er samarbeid, tilbakemelding og bruk av ny teknologi ikke bare tillatt, men direkte etterspurt blant arbeidsgiverne. Likevel gjør vi oss fortsatt umake for å innrette eksamensformer som forsøker å forhindre nettopp disse kompetansene. Vi er naturligvis opptatt av å måle og bedømme den individuelle prestasjonen, og det er sånn sett helt forståelig og rimelig.
Det er imidlertid nødvendig å fokusere på å utvikle eksamensformer som er valide i seg selv - også i en verden med generativ KI. Det har allerede gått to år siden lanseringen av ChatGPT, og det har dessverre skjedd veldig lite med omlegging av utdanningene her hjemme de fleste steder. Det krever naturligvis mot å utfordre den etablerte praksis, men hvis vi vil sikre kvaliteten i utdanningen på lang sikt, er det nettopp det det er behov for.
Som utdanningsinstitusjoner skal vi ganske enkelt ikke investere i mer sofistikerte kontrollmekanismer, men derimot grundig revurdere vår tilnærming til undervisning og eksamener.
For eksempel med et forskningsbasert fokus på validitet fremfor juks.
Dette perspektivet er særlig relevant i en tid hvor generativ KI utfordrer våre tradisjonelle eksamensformer. Men det reiser også noen grunnleggende spørsmål om utdanningssystemets formål. Hvis vi primært bruker ressursene på å kontrollere og overvåke studentene, hva sier det da om vårt syn på læring og utdanning?
Juks er et helt reelt problem i det nåværende utdanningsparadigmet. Men vi kommer ikke til å kunne løse problemet hvis vi ikke endrer tankesett og praksis omkring hvordan vi driver utdanning. Problematikken kan ganske enkelt ikke løses med KI-detektorer eller tilsvarende teknologier. Og magefølelsen er som kjent ikke et optimalt studieforvaltningsmessig begrep.
Artikkelen peker også på en interessant parallell til arbeidsmarkedet: I de fleste profesjonelle sammenhenger er samarbeid, tilbakemelding og bruk av ny teknologi ikke bare tillatt, men direkte etterspurt blant arbeidsgiverne. Likevel gjør vi oss fortsatt umake for å innrette eksamensformer som forsøker å forhindre nettopp disse kompetansene. Vi er naturligvis opptatt av å måle og bedømme den individuelle prestasjonen, og det er sånn sett helt forståelig og rimelig.
Det er imidlertid nødvendig å fokusere på å utvikle eksamensformer som er valide i seg selv - også i en verden med generativ KI. Det har allerede gått to år siden lanseringen av ChatGPT, og det har dessverre skjedd veldig lite med omlegging av utdanningene her hjemme de fleste steder. Det krever naturligvis mot å utfordre den etablerte praksis, men hvis vi vil sikre kvaliteten i utdanningen på lang sikt, er det nettopp det det er behov for.
Som utdanningsinstitusjoner skal vi ganske enkelt ikke investere i mer sofistikerte kontrollmekanismer, men derimot grundig revurdere vår tilnærming til undervisning og eksamener.
For eksempel med et forskningsbasert fokus på validitet fremfor juks.
----------------------------------------
Følg Jeppe på LinkedIn og abonner på nyhetsbrevet AI & Uddannelse.
.png)
.png)
.png)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar