Rekk opp hånda er en møteplass der skolefolk kommer til orde. I hver episode møter du en gjest med kompetanse på et aktuelt tema, og får et innblikk i norsk skole fra alle vinkler. Her på bloggen finner du relevant skolestoff.
Det avgjørende at skolefolk samarbeider om å utvikle gode praksiser for bruk av KI i undervisningen. Lærere må være bevisste på både mulighetene og begrensningene ved teknologien, og de må tilpasse undervisningen slik at elevene lærer å bruke KI som et verktøy, ikke en erstatning for egen tenkning.
Store språkmodeller som ChatGPT, Gemini og Claude er kraftige teknologier som mange allerede bruker i klasserommet. Modellene åpner opp for nye måter å lære på. Jeg tror det er avgjørende at vi utvikler klare retningslinjer for bruk av KI i skolen, for å sikre at teknologien brukes på en etisk og pedagogisk forsvarlig måte.. For å få til det, tror jeg samarbeid på tvers av skolegrenser er veien å gå.
KI i skolen er både en mulighet og en utfordring. Ved å være bevisst på fallgruver og samarbeide om å utvikle gode praksiser, kan vi bruke KI på en måte som forbereder elevene for både nåtid og fremtid. Det er opp til oss hvordan vi bruker teknologien.
Læring, forståelse og kritisk tenkning Å integrere kunstig intelligens i skolen krever en balansert tilnærming. For det første må vi sørge for at både lærere og elever har verktøyene de trenger for å utnytte KI på en smart måte. For det andre må vi sette klare grenser for bruken, slik at teknologien ikke overskygger det viktigste: læring, faglig forståelse og kritisk tenkning. Vi må vi lære opp elevene til å være kritiske konsumenter av informasjon, uansett om den kommer fra et menneske eller en maskin.
Læring: Elever må fortsatt lære å stille spørsmål, utforske ulike perspektiver og reflektere over kilder og pålitelighet. Ved å kombinere KI med tradisjonell undervisning kan vi skape en læringsprosess som både er god og som styrker elevenes evne til å tenke selvstendig og kritisk.
Faglig forståelse: Generativ KI gir umiddelbar tilbakemelding på oppgaver, noe som hjelper elevene å identifisere feil og forstå hvordan de kan forbedre seg. KI kan også presentere informasjon på forskjellige måter, enten gjennom tekst, bilder, simulering eller video, noe som gjør komplekse begreper lettere å forstå.
For eksempel kan en elev som sliter med matematikk få ekstra veiledning og tilpassede oppgaver i sanntid, mens en elev som allerede har forstått et konsept kan bli utfordret med mer avanserte problemer.
Kritisk tenkning:KI kan svekke kritisk tenkning hvis vi ikke er bevisste på hvordan teknologien brukes i undervisningen. Men dersom skolefolk samarbeider om hva som fungerer, og hvordan KI kan integreres på en måte som støtter, snarere enn erstatter, elevenes egne ferdigheter, tror jeg at KI kan brukes ansvarlig uten å undergrave kritisk tenkning.
Når KI brukes på en hensiktsmessig måte, kan den styrke elevenes evne til kritiske tenkning. Store språkmodeller er gode på å generere ideer. De kan brukes til å formulere en rekke ideer til et prosjekt. Dette kan påvirke elevenes kreativitet og hjelpe dem å tenke utenfor boksen.
Språkmodellene er nyttige til å utvikle problemløsningsferdigheter. KI kan brukes til å simulere komplekse problemer, slik at elevene kan øve på å løse problemer på en systematisk måte. For eksempel ved å ta en motstående posisjon i en debatt. Elevene må da bruke logiske argumenter og bevis for å overbevise modellen om sin egen posisjon.
Et annet eksempel er å teste en hypotese. Elevene kan formulere hypoteser om ulike fenomener, og modellen kan generere data eller scenarioer som elevene kan bruke for å teste gyldigheten av hypotesene sine.
Skolen må forholde seg til kunstig intelligens, og teknologien har en plass i skolen, men den må brukes med omhu og innsikt. Ved å kombinere menneske og maskin på en hensiktsmessig måte, kan vi skape en skole som gir elevene de ferdighetene de trenger for å lykkes i en stadig mer digital verden. Og for å få til det, må vi samarbeide.
Teknologikritikk: Vi er omgitt av digitale dingser og trådløst internett som blir stadig kraftigere. Generativ KI har gjort inntog i skolen og samfunnet. Hvordan endrer teknologien måten vi lever, jobber og samhandler på? Er KI i skolen en trussel mot kritisk tenkning?
Mens mange mener at KI vil revolusjonere utdanningen, advarer andre om at digitaliseringen kan forverre læringsresultatene i norsk skole. De etiske utfordringene knyttet til digital teknologi påvirker både enkeltpersoner og samfunnet som helhet.
I boka Stjåletfokus (Cappelen Damm, 2023) dokumenterer Johann Hari hvordan den digitale teknologien forstyrrer vår evne til konsentrasjon og oppmerksomhet.
Maja Lundes Skjermbarna (Kagge forlag, 2024) fremhever hvordan barnas skjermbruk truer lek, søvn og sosial interaksjon. Algoritmene som styrer digitale plattformer "stjeler" tid fra de aktivitetene barna virkelig trenger: å leke, sove, bevege seg, lese, dagdrømme og være sammen med andre.
- Ungenes overdrevne skjermbruk er et samfunnsproblem, og samfunnsproblemer løses av oss i fellesskap, gjennom politikk og normendringer, skriver Lunde.
Utfordringene står i kø
Vår digitale hverdag er fylt av både muligheter, utfordringer og begrensninger. Mens teknologi har endret måten vi lever på, reiser den også en rekke etiske spørsmål. Fra personvern og desinformasjon til avhengighet og miljøproblemer, står vi overfor en rekke utfordringer som krever at vi er våkne og nysgjerrige. Går det an å sikre at teknologi brukes på en måte som gagner både oss selv og samfunnet vi lever i?
Personvern: Våre data blir samlet inn og brukt på flere måter. Dette reiser spørsmål om overvåkning, profilering og manipulering. Mange er ikke klar over omfanget av data som samles inn om dem, eller hvordan disse dataene brukes til profilering og målrettet påvirkning. Dette truer personvernet og kan potensielt misbrukes til uetisk manipulasjon.
Desinformasjon og ekko-kamre: Algoritmene som styrer innholdet vi eksponeres for på sosiale medier og andre digitale plattformer, kan bidra til å spre falskenyheter og forsterkepolarisering i samfunnet.
Falske nyheter ofte spres raskere og når flere mennesker enn sann informasjon. Brukere blir i stor grad eksponert for politiske ytringer de allerede er enige i. Og ekkokamre forsterker gruppetenkning og "oss mot dem"-mentalitet. Dette utfordrer grunnlaget for en felles virkelighetsforståelse og en sunn demokratisk debatt.
Medieavhengighet og mental helse: Den konstante tilgjengeligheten til teknologi kan føre til avhengighet og negative konsekvenser for vår mentale helse. De kommer til syne som avhengighetslignende atferd og negative konsekvenser for mental helse og velvære. Men også redusert evne til konsentrasjon, dybdefokus og søvnproblemer.
Ulike former for digital ulikhet:Ikke alle har lik tilgang til eller kompetanse i bruk av digital teknologi. Dette kan forsterke eksisterende sosiale og økonomiske ulikheter ved at ved at noen grupper faller utenfor viktige digitale arenaer. Manglende digital kompetanse kan også begrense muligheten til utdanning og arbeidsliv.
Miljøpåvirkning: Produksjon og bruk av digitale enheter har betydelige miljømessige konsekvenser.
Høyt energiforbruk knyttet til datasentre og nettverk.
Utvinning av sjeldne jordmetaller til elektronikk.
Problemer med elektronisk avfall.
For å møte disse utfordringene kreves det en kombinasjon av økt bevissthet og digital kompetanse blant brukerne, ansvarlig utvikling og bruk av teknologi fra selskapenes side, samt regulering og klare retningslinjer fra myndighetene. I tillegg er forskning på teknologiens konsekvenser for samfunnet helt nødvendig.
En trussel mot kritisk tenkning?
Bruken av generativ KI i skolen risikerer å gjøre elevene til passive mottakere av informasjon, i stedet for aktive deltakere i egen læring. Dessuten kan det føre til en overfladisk forståelse av fagstoffet, da elevene kan få svar uten å ha forstått svaret. Dette undergraver målet om å utvikle kritisk tenkning og dybdelæring.
Generativ KI truer den dype læringen. Ved å gi elevene raske og enkle løsninger, undergraver vi deres behov for å tenke selvstendig og kreativt. Elevene kan bli avhengige av teknologien, og miste evnen til å løse problemer på egen hånd. Dessuten reiser bruken av KI en rekke etiske spørsmål, som juks og urettferdighet. Vi risikerer å skape en generasjon elever som er flinke til å bruke verktøy, men som mangler grunnleggende ferdigheter i å tenke kritisk og løse problemer.
Hvordan kan vi sikre at bruken av KI ikke fører til en overfladisk forståelse av fagstoffet? Og hva skjer med elevenes evne til å løse problemer på egen hånd når de blir for avhengige av teknologien? Disse spørsmålene må vi stille oss før vi innfører generativ KI i større grad i skolen.
Balansen mellom innovasjon og ansvar Teknologiutviklingen, særlig innen kunstig intelligens og sosiale medier, skjer i et kappløp som utfordrer vår evne til å regulere og forstå konsekvensene. Teknologietiker og tidligere Google-ingeniør TristanHarris, belyser denne utfordringen i et tankevekkende foredrag
Harris understreker viktigheten av å finne en balanse mellom teknologiutviklernes makt og samfunnets ansvar for å regulere bruken av denne teknologien. Han peker på hvordan vårt økende avhengighetsforhold til sosiale medier krever en dypere forståelse av de etiske spørsmålene som oppstår, og hvordan vi som samfunn kan sikre at teknologien tjener menneskeheten på en ansvarlig måte.
Harris foreslår at når vi utvikler denne teknologien, må vi må balansere maktfordelingen mellom teknologiutviklere og vårt ansvar for å regulere og forstå teknologien.
Tristan Harris er også medgründer av Centerfor Humane Technology. De undersøker de farlige drivkreftene som definerer dagens KI-paradigme i teknologi. Ved å dekonstruere det iboende løftet og farene ved KI, gir Harris en nyansert ramme for hvordan vi kan møte dette øyeblikket med klokhet – som individer og som et samfunn.
Jeg mener at skolen må prioritere kvaliteten på undervisningen fremfor mengden av tester. Når lærere får mer tid til å fokusere på elevenes behov og utvikling, kan læring skje i et mer støttende og motiverende miljø. Færre tester gir rom tid dypere forståelse og kreativ utfoldelse. Hver time du bruker på en test, er en time mindre undervisning.
Av Martin Johannessen
I takt med at skolepolitikken endres, ser vi en stadig sterkere tendens til at prestasjoner måles og veies på bekostning av pedagogisk utvikling. Fra karakterpress til stadig flere standardiserte prøver, fremmes en modell der resultater – ikke utvikling og læring – er i fokus.
Denne utviklingen har klare paralleller til tankene i MichaelYoungs bok Intelligensen som overklasse (The Rise of the Meritocracy), der meritokratiets fremvekst og makt monopoliserer samfunnet og reduserer verdien av reell læring. IQ trumfer alt annet, og stadig mer sofistikerte målinger gjør at barn kan testes stadig tidligere. Hvorfor vente med å rangere innbyggerne når de går på ungdomsskolen, når vi kan gjøre det når de går i barnehagen?
Selve ordet er satt sammen av det latinske merit (dyktighet eller evner) og det greske krati (makt eller styre).
Meritokrati Intelligensen som overklasse er en satirisk dystopi. I boka følger vi fortellerens tanker, en sosiolog i 2034 som ser tilbake på utviklingen i England i perioden 1870 til 2033. Michael Young var selv sosiolog og skrev boka i 1958. Derfor kan vi tenke oss at den første fasen han skildrer (1870–1958) er tilnærmet fakta, mens den andre fasen (1958–2033) er Youngs spekulasjoner om hvor utviklingen kan ende opp dersom visse trender i den første fasen fortsetter.
Med begrepet meritokrati ville Young advare mot et samfunn styrt av de mest intelligente og høyest utdannede, hvor makten endte med å gå i arv. Denne dystopien synes nå å være i ferd med å bli virkelighet.
I min utgave av boka har jeg spart på et avisutklipp fra Klassekampen i 2016, som er skrevet av Mimir Kristjánsson: - Youngs advarsler har ikke ført fram. I våre dager er meritokrati et hedersord, en liberal drøm om et samfunn hvor hver og en får den samme muligheten til å stige så høyt som deres talenter tillater dem.
Er ikke det bra da? At alle kan klare høyere og høyere på karrierestigen? Det høres kanskje forlokkende ut, men det er det ikke.
Teknokrati (ekspertvelde) er et annet begrep som brukes om regimer der eksperter styrer på bekostning av folkelig innflytelse. Kritikken er at ekspertene kan mangle forståelse for folks hverdagsliv, og at tekniske hensyn får for stor vekt i politiske beslutninger. Dette er heller ikke noe å trakte etter.
Young var selvfølgelig skeptisk til meritokratiet, ikke nødvendigvis på grunn av at de dyktigste skulle få anerkjennelse, men fordi systemet endte med å fremme en snever forståelse av hva intelligens og ferdigheter egentlig innebærer. Når skolen i dag går mot å bli en testfabrikk, risikerer vi å begå samme feil: Elevenes verdi reduseres til tall, bokstaver og rangeringer. I stedet for å fokusere på helhetlig utvikling, kreativitet, samarbeidsevne og kritisk tenkning, presses de inn i et system der resultater på prøver blir den ultimate måleenheten.
Resultatet? Elever som ikke lenger lærer for å forstå, men for å prestere. Læring skal være en dør til kunnskap og personlig utvikling, men har blitt en hinderløype der målet er å hoppe over flest hindringer uten å reflektere over hva du eventuelt har lært.
Testing skaper mistrivsel En god skole handler om å gi elevene verktøyene de trenger for å forstå verden rundt seg. Det handler om å utvikle nysgjerrighet, evne til kritisk refleksjon og å lære hvordan man kan tilegne seg kunnskap.
Når fokus flyttes fra dette til standardiserte tester, blir pedagogikken – kjernen i hva vi holder på med i klasserommet – satt til side. I stedet for å gi lærerne frihet til å tilpasse undervisningen til den enkelte elev, tvinges vi inn i rigide systemer der prøver og resultater må komme først.
De siste tjue årene har antallet prøver og tester i skolen økt som en del av kvalitetsvurderingssystemet, innført av nasjonale og lokale myndigheter samt skolene selv.
- Det er blitt stadig flere prøver og tester i skolen de siste 20 årene. Mye tyder på at det ikke bidrar til mer læring, skriver leder i Utdanningsforbundet, GeirRøsvoll. Samtidig har elevenes motivasjon og trivsel har blitt gradvis dårligere de siste 10-12 årene.
Læring er ikke en lineær prosess som kan måles med enkle tester. Læring er dynamisk og individuelt tilpasset, og det som fungerer for én elev, fungerer ikke nødvendigvis for en annen. Det er ikke alle ferdigheter som lar seg tallfeste eller vurdere med en standardisert prøve. Hva skjer da med de elevene som ikke passer inn i dette snevre synes på læring? Vi trenger flere lærere og ikke flere tester.
Vurderingstrykket kan altså føre til mistrivsel og redusert motivasjon blant elevene. Prøitz-utvalget anbefalte å redusere testsystemet, blant annet ved å fjerne nasjonale prøver, kutte ut eksamen i grunnskolen og ta bort enkelte kartleggingsprøver.
Kunnskapsminister KariNessa Nordthun er ikke enige med forslagene til utvalget. Hun freder både eksamen i grunnskolen og nasjonale prøver. Hun mener eksamen er en for viktig kvalitetssikring av karakterene elevene får i ungdomsskolen. Og karakterene er en del av rangeringsverktøyene elevene er underlagt.
Jeg mener at skolen heller bør prioritere kvaliteten på undervisningen fremfor mengden av tester. Når lærere får mer tid til å fokusere på elevenes individuelle behov og utvikling, kan læring skje i et mer støttende og motiverende miljø. Færre tester gir rom tid dypere forståelse og kreativ utfoldelse, noe som kan styrke både læring og trivsel på lang sikt. Hver time du bruker på en test, er en time mindre undervisning.
Prestasjon foran prosess Young advarte mot en fremtid der samfunnet utviklet et rangordningssystem basert på intelligens og prestasjon. Ironisk nok ser vi at skolesystemet i dag er med på å bygge opp under denne typen hierarki. Når man hele tiden måler og sammenligner elever gjennom tester, skapes det et tydelig skille mellom de som "lykkes" og de som "mislykkes". De som skårer lavt, blir marginalisert, mens de som skårer høyt, fremheves. Å ha et høyt karaktersnitt er viktigere enn å ha et godt liv.
Dette systemet er ikke bare urettferdig, det er også ineffektivt. Når vi fokuserer så sterkt på resultater, overser vi at læring er mer enn bare kunnskap – det er en prosess. Det handler om å feile, prøve igjen, og gradvis bygge opp forståelse. Men i et system som dyrker prestasjon foran prosess, gis det lite rom for å lære av feil. Elevene lærer at de enten er gode eller dårlige, og utvikling blir sekundært.
Men det er en annen historie her også, nemlig den store fortellingen om at skolen først og fremst skal tjene økonomien. SimonMalkenes skriver i Syn og segn: - Nasjonen, arbeidslivet og industrien er i krise fordi utdanningssystemet ikkje svarar på endring og utvikling, og fordi det ikkje produserer skikkeleg arbeidskraft.
I tillegg skal skolen utjevne sosiale forskjeller i et samfunn der forskjellene øker. Og høyre og venstresiden i politikken beskylder hverandre gjensidig for alt som har gått galt.
"Down with meritocracy"
Vi må tilbake til kjernen av hva skole og utdanning skal være. Det er ikke testing i seg selv som er problemet – prøver kan være nyttige for å vurdere hvor langt elevene har kommet. Problemet er når testing blir det sentrale målet, fremfor et verktøy blant mange for å fremme læring. Skolen må legge vekt på læringsprosessen, på pedagogikk, og på å gi elevene den tiden og det rommet de trenger for å utvikle seg på sine egne premisser.
Youngs visjon om et meritokratisk samfunn var en advarsel, ikke en modell å strekke seg etter i England. Hvis vi fortsetter å prioritere prestasjon over læring, vil vi se et samfunn der kun en liten del av befolkningen får anerkjennelse for sitt talent og sin innsats. Resten blir overlatt til å føle seg mislykket i et system de aldri hadde en reell sjanse til å lykkes i.
På begynnelsen av 2000-tallet tok Tony Blair til orde for meritokratiet. Michael Young var også Labour-politiker på den tiden og brukte en helside i TheGuardian for å sette skapet på plass. Han uttrykker skuffelse over hvordan begrepet meritokrati har blitt brukt, spesielt av politikere som Tony Blair. Boken var en dystopi!
Boken var jo ment som en advarsel mot et samfunn der intelligensen bestemmer sosial status. Young mener advarselen ikke har blitt tatt alvorlig. Han hevder at meritokratiet har skapt en ny eliteklasse som holder andre utenfor, og at denne utviklingen har ført til økende ulikheter. De som ikke lykkes i utdanningssystemet, blir marginalisert og mister representasjon i politikken. Young mente at Blair-regjeringen har forsterket denne trenden.
Det er på tide å skifte fokus: Fra prestasjon til pedagogikk. Fra testing til utvikling. Fra tall til mennesker. Fra prøver til læring.
Læreren har kommet for å bli i det digitale klasserommet, men rollen blir kanskje annerledes? En ny rapport spår at KI kan erstatte tusenvis av lærere. Men er dette virkelig fremtiden? Hva mener du om at skoler i utlandet allerede eksperimenterer med KI som hovedlærer?
Hvordan kan vi utnytte KI for å forbedre undervisningen?
Hva skjer med lærerne? Blir de overflødige, eller får de nye roller?
Hvordan sikrer vi at alle elever får tilpasset opplæring?
Hva skjer med relasjonen mellom lærer og elev?
Kan skolen beskyttes fra BigTech?
Kan vi ha et demokratisk og godt arbeidsliv hvis læreren automatiseres?
En ny rapport fra DanskArbejdsgiverforening (DA) setter søkelyset på hvordan KI kan endre måten vi underviser på.
Rapportenpeker på at KI kan automatisere mange av de oppgavene lærere i dag gjør, som å lage undervisningsopplegg eller rette oppgaver. Dette mener DA kan føre til at drastisk mange lærere må finne på noe annet å gjøre. Ifølge rapporten kan nemlig opptil 9000 lærerstillinger forsvinne innen 2040. Dette tilsvarer ca. en fjerdedel av lærerne i Danmark.
KI skal altså effektivisere undervisningen. Færre mennesker skal gjøre en bedre jobb ved hjelp av maskiner. Det er ikke nødvendigvis en god ide.
Danmarks Lærerforening er bekymret for at KI kan erstatte den menneskelige kontakten og relasjonsbyggingen som er så viktig i undervisningen. De frykter at skolen kan bli mer mekanisk og mindre personlig.
Dette reiser mange spørsmål om den tradisjonelle rollen til lærere. Hvordan kan vi bruke KI på en måte som støtter lærerne og gjør kvaliteten på undervisningen bedre? Hvilke nye ferdigheter trenger lærere for å jobbe sammen med KI? Hvordan kan vi sikre at alle elever får like muligheter, uavhengig av om de har tilgang til KI eller ikke?
Regitze Flannov i Danmarks Lærerforening, ser ikke hvordan KI skal erstatte lærerne og peker på hva de opplevde med digital skole under pandemien:
- Under coronatiden gjorde vi den erfaring, at måden, vi underviser børn på, handler om fysiske fællesskaber, relationer, nærvær, være ude af huset eller på lejrskoler osv.
- Rapporten nevner ikke kostnadene ved å implementere og drifte disse KI-løsningene, som visstnok skal erstatte lærerne. Det vil være nesten umulig å innføre KI-teknologier i så stor skala som det legges opp til. Samtidig viser erfaring at digitaliseringsprosjekter i det offentlige ofte blir dyrere og mer kompliserte enn først antatt.
Rapporten overdriver KI-systemenes evne til å erstatte menneskelige lærere, spesielt når det gjelder oppgaver som krever menneskelig dømmekraft, empati og kreativitet. Rapporten tar ikke opp de mange etiske utfordringene knyttet til bruk av KI i skolen. Den unngår dessuten å diskutere de politiske implikasjonene av å bruke AI til å redusere antall lærere, for eksempel hva som skal skje med de frigjorte ressursene.
Størup Lauridsen understreker at rapporten gir et altfor optimistisk bilde av KI-teknologiens muligheter og ignorerer flere vesentlige utfordringer.
KI som lærer
For et år siden begynte en privat skole i Austin bruker KI som hovedlærer for sine elever. Mackenzie Price er en drivkreftene bak barne- og ungdomsskolen AlphaPrivate School. Hun forteller om ivrige elever, og lærere som som jobber som veiledere istedenfor å undervise.
Skolen bruker KI-verktøy for å gi elevene tilpasset undervisning. Elevene jobber med KI i to timer daglig, og får innhold som passer deres individuelle nivå og tempo. Elevene hevder de lærer bedre på denne måten, blant annet ved å få umiddelbar tilbakemelding.
Skolen hevder at elevene lærer grundigere ved hjelp av KI-verktøy i løpet av to timer, enn de ville gjort på seks timer ved en annen skole.
Formål er at KI skal tilpasse undervisningen til hver elevs egne behov, for å skape en personlig læringsprosess.
Elevene får dessuten hjelp av tre læringscoacher for støtte i fag hvor KI kan ha begrensninger, som kunst og seksualundervisning. En utfordring er at KI-verktøyene mangler evnen til å tolke menneskelige følelser. Det svekker den empatiske støtten lærere tradisjonelt gir.
Enskole i Texas har også satset fullt ut på kunstig intelligens. Skolens ledere bruker teknologien til å undervise elevene uten hjelp fra en tradisjonell lærer.
Ekspertise ikke inkludert
LeonFurze er lærer og forfatter. Han skriver nå på en doktorgrad om KI i utdanningen. Selv med de raske fremskrittene innen KI, mener han at chatbots fortsatt har store begrensninger.
Forå få mest mulig ut av GenKI trenger du ekspertise i fagområdet. De mest avanserte KI-systemene er svært generelle og krever kunnskap om hvordan de skal brukes effektivt. Hvis du ikke har kunnskap om svarene språkmodellene gir deg, har du heller ikke mulighet til å avgjøre om svaret er sant.
Å lære gjennom KI krever at man allerede vet hvordan man skal stille de riktige spørsmålene og forstå når KI-en gir feil informasjon. Dette blir spesielt utfordrende når man lærer komplekse emner. Å bruke språkmodeller effektivt krever i utgangspunktet meget god språkkompetanse.
The Fun They Had
Isaac Asimov skrev novellen TheFun They Had i 1951. Handlingen foregår i 2155. Vi møter Margie og Tommy som har hver sin "lærer" – en maskin som tilpasser undervisningen til deres individuelle behov. De har ingen klasserom, ingen klassekamerater og ingen lærere i tradisjonell forstand. I stedet sitter de alene i egne rom og mottar undervisning via en skjerm. En dag finner Tommy en gammel bok på loftet...
"They turned the pages, which were yellow and crinkly, and it was awfully funny to read words that stood still instead of moving they way they were supposed to––on a screen, you know. And then, when they turned back to the page before, it had the same words on it that it had had when they read it the first time."
Margie og Tommy undrer seg også over hvordan det ville vært å ha et menneske som lærer. Kan et menneske vite like mye som en maskin?
Vi har ikke kommet til Asimovs spådommer om skolen i fremtiden (foreløpig), men teknologien er på vei. Chatbots kan være nyttige for å lære grunnleggende konsepter, men når det gjelder dypere forståelse og kritisk tenkning, har de fortsatt begrensninger. For å virkelig lære, trenger vi menneskelig veiledning og støtte.
Selv om KI kan effektivisere enkelte oppgaver og generere tilpassede opplegg, reiser det spørsmål om hva vi mister i prosessen. KI mangler den menneskelige evnen til å bygge relasjoner (opplagt), den kan ikke forstå følelser og heller ikke støtte elevene på en empatisk og helhetlig måte. Relasjonen mellom lærer og elev er fortsatt avgjørende at avgjørende punkt for god undervisning.
Med andre ord: Vi trenger fortsatt lærere - læreren er kommet for å bli (men).
Hole in the Wall
Skoler der KI er lærere får meg til å tenke på prosjektet til indiske SugataMitra på slutten av 90-tallet, Hole in the Wall. Prosjektet fikk stor oppmerksomhet for sin innovative tilnærming til læring og teknologi.
Hole in the Wall-prosjekt var et banebrytende eksperiment innen utdanning, spesielt rettet mot barn i fattige områder som ikke hadde tilgang på skole.
Mitra installerte en gammel datamaskin i en vegg som skilte et fattig slumområde fra et mer velstående område i India. Datamaskinen var ikke koblet til noe nettverk og hadde ingen instruksjoner.
Til Mitras overraskelse begynte barn fra slummen å samles rundt datamaskinen og eksperimentere. De klarte å finne ut hvordan de skulle bruke den, ofte ved å observere hverandre og gjennom prøving og feiling.
Barna lærte seg å bruke datamaskinen uten formell opplæring fra voksne. De utforsket ulike programmer, spilte spill og kommuniserte med hverandre.
Mitra ønsket å vise at barn er nysgjerrige og motiverte til å lære, og at de ikke nødvendigvis trenger tradisjonelle skoler og lærere for å tilegne seg kunnskap.
Ved å gi barn i fattige områder tilgang til teknologi, ønsket Mitra å gi dem mulighet til å lære og utvikle seg på lik linje med barn i mer privilegerte områder. Ved å oppmuntre til selvstendig utforskning og eksperimentering, ønsket han å utvikle barns evne til å tenke kritisk og løse problemer.
Språkmodeller utfordrer relasjonen mellom lærer og elev
Bruken av KI i skolen, spesielt gjennom verktøy som ChatGPT, utfordrer relasjonen mellom lærer og elev. Behov for nye strategier i klasserommet kommer til syne.
Lærere ved Hareskov skole i Danmark forteller om at KI gjør det vanskeligere å oppdage juks i skriftlige oppgaver. Elevene ser ikke alltid forskjellen mellom å søke informasjon på nett og å jukse ved bruk av ChatGPT.
Lærere her til lands er bekymret for det samme. 58 prosent av lærerne ved norske videregående skoler opplyser at de har tatt elever i å jukse med KI-hjelpemidler som ChatGPT eller lignende.
Elever har begynt å bruke KI i en slik grad at grensen mellom å få hjelp og å bryte regler har blitt uklar. Lærerne etterlyser derfor mer opplæring i bruk av KI, både for seg selv og sammen med elevene, for å kunne håndtere teknologiens muligheter og begrensninger på en pedagogisk forsvarlig måte.
Samtidig har noen lærere begynt å inkludere KI i undervisningen for å gi eleverne verktøy til å forstå og kritisk vurdere selve teknologien. De ser behovet for en balanse mellom teknologi og tradisjonell læring, hvor elevenes ferdigheter fortsatt må utvikles uten KI.
De danske lærerne fremhever at det er avgjørende å bygge en god relasjon til elevene for å unngå en "politi og røver"-dynamikk i jakten på KI-generert juks. Løsningen ligger i å integrere KI på en måte som fremmer læring uten å svekke elevenes utvikling av selvstendige ferdigheter.
Økt kompetanse
Teknologien utvikler seg raskt, og KI vil helt sikkert spille en stadig større rolle i klasserommet. Men det er viktig å huske at teknologi er et av mange verktøy, og ikke en erstatning for læreren. Læreren vil fortsatt være en sentral figur i klasserommet, men rollen vil endre seg. For å lykkes med den digitale skolen må lærere utvikle nye ferdigheter og samarbeide tett med teknologien. Sunn skepsis og økt kompetanse bør gå hånd i hånd.
Ved å forstå både mulighetene og begrensninger knyttet til KI, kan vi lage et klasserom der teknologi brukes til å forbedre kvaliteten på undervisningen og gi alle elever en best mulig læringsprosess.
Når vi implementerer KI i undervisningen, må vi også ha svar på noen spørsmål:
Hvilke fag og årstrinn er best egnet?
Gir det mening å bruke kunstig intelligens i mitt fag?
Hvordan kan vi sikre forsvarlig pedagogisk bruk?
Hvilke etiske dilemmaer må vi ta hensyn til?
Hvilken verdi vil KI-verktøyet tilføre?
Er lærerens/elevens rolle klart definert i undervisningen?
Kan jeg bruke andre verktøy?
Selv om språkmodeller kan være et nyttig verktøy, må vi huske på at lærernes rolle og evne til relasjonsbygging fortsatt er avgjørende for god læring. Selv om teknologien er tilgjengelig, er det fortsatt vi mennesker som må ta valgene for hva og hvordan vi tar den i bruk. Selv om teknologiske fremskritt gir oss nye muligheter, har den fortsatt begrensninger.
Det er er smart å ikke fylle KI-verktøykassa med for mange verktøy. Da risikerer du å gå vill i funksjoner, oppgraderinger og begrensninger – og vil aldri bli god til å bruke noe av det, på en måte som skaper verdi og ikke går på akkord med etikk og profesjonelle standarder.
.png)
.png)
.png)