Meritokrati: Skolen er et kappløp mot prestasjon, ikke læring

Jeg mener at skolen må prioritere kvaliteten på undervisningen fremfor mengden av tester. Når lærere får mer tid til å fokusere på elevenes behov og utvikling, kan læring skje i et mer støttende og motiverende miljø. Færre tester gir rom tid dypere forståelse og kreativ utfoldelse. Hver time du bruker på en test, er en time mindre undervisning.

Av Martin Johannessen

I takt med at skolepolitikken endres, ser vi en stadig sterkere tendens til at prestasjoner måles og veies på bekostning av pedagogisk utvikling. Fra karakterpress til stadig flere standardiserte prøver, fremmes en modell der resultater – ikke utvikling og læring – er i fokus.

Denne utviklingen har klare paralleller til tankene i Michael Youngs bok Intelligensen som overklasse (The Rise of the Meritocracy), der meritokratiets fremvekst og makt monopoliserer samfunnet og reduserer verdien av reell læring. IQ trumfer alt annet, og stadig mer sofistikerte målinger gjør at barn kan testes stadig tidligere. Hvorfor vente med å rangere innbyggerne når de går på ungdomsskolen, når vi kan gjøre det når de går i barnehagen?

Selve ordet er satt sammen av det latinske merit (dyktighet eller evner) og det greske krati (makt eller styre).

Meritokrati
Intelligensen som overklasse er en satirisk dystopi. I boka følger vi fortellerens tanker, en sosiolog i 2034 som ser tilbake på utviklingen i England i perioden 1870 til 2033. Michael Young var selv sosiolog og skrev boka i 1958. Derfor kan vi tenke oss at den første fasen han skildrer (1870–1958) er tilnærmet fakta, mens den andre fasen (1958–2033) er Youngs spekulasjoner om hvor utviklingen kan ende opp dersom visse trender i den første fasen fortsetter.

Med begrepet meritokrati ville Young advare mot et samfunn styrt av de mest intelligente og høyest utdannede, hvor makten endte med å gå i arv. Denne dystopien synes nå å være i ferd med å bli virkelighet.

I min utgave av boka har jeg spart på et avisutklipp fra Klassekampen i 2016, som er skrevet av Mimir Kristjánsson: - Youngs advarsler har ikke ført fram. I våre dager er meritokrati et hedersord, en liberal drøm om et samfunn hvor hver og en får den samme muligheten til å stige så høyt som deres talenter tillater dem.

Er ikke det bra da? At alle kan klare høyere og høyere på karrierestigen? Det høres kanskje forlokkende ut, men det er det ikke.

Teknokrati (ekspertvelde) er et annet begrep som brukes om regimer der eksperter styrer på bekostning av folkelig innflytelse. Kritikken er at ekspertene kan mangle forståelse for folks hverdagsliv, og at tekniske hensyn får for stor vekt i politiske beslutninger. Dette er heller ikke noe å trakte etter.

Young var selvfølgelig skeptisk til meritokratiet, ikke nødvendigvis på grunn av at de dyktigste skulle få anerkjennelse, men fordi systemet endte med å fremme en snever forståelse av hva intelligens og ferdigheter egentlig innebærer. Når skolen i dag går mot å bli en testfabrikk, risikerer vi å begå samme feil: Elevenes verdi reduseres til tall, bokstaver og rangeringer. I stedet for å fokusere på helhetlig utvikling, kreativitet, samarbeidsevne og kritisk tenkning, presses de inn i et system der resultater på prøver blir den ultimate måleenheten.

Resultatet? Elever som ikke lenger lærer for å forstå, men for å prestere. Læring skal være en dør til kunnskap og personlig utvikling, men har blitt en hinderløype der målet er å hoppe over flest hindringer uten å reflektere over hva du eventuelt har lært.

Testing skaper mistrivsel
En god skole handler om å gi elevene verktøyene de trenger for å forstå verden rundt seg. Det handler om å utvikle nysgjerrighet, evne til kritisk refleksjon og å lære hvordan man kan tilegne seg kunnskap.

Når fokus flyttes fra dette til standardiserte tester, blir pedagogikken – kjernen i hva vi holder på med i klasserommet – satt til side. I stedet for å gi lærerne frihet til å tilpasse undervisningen til den enkelte elev, tvinges vi inn i rigide systemer der prøver og resultater må komme først.

De siste tjue årene har antallet prøver og tester i skolen økt som en del av kvalitetsvurderingssystemet, innført av nasjonale og lokale myndigheter samt skolene selv.

- Det er blitt stadig flere prøver og tester i skolen de siste 20 årene. Mye tyder på at det ikke bidrar til mer læring, skriver leder i Utdanningsforbundet, Geir Røsvoll. Samtidig har elevenes motivasjon og trivsel har blitt gradvis dårligere de siste 10-12 årene.

Læring er ikke en lineær prosess som kan måles med enkle tester. Læring er dynamisk og individuelt tilpasset, og det som fungerer for én elev, fungerer ikke nødvendigvis for en annen. Det er ikke alle ferdigheter som lar seg tallfeste eller vurdere med en standardisert prøve. Hva skjer da med de elevene som ikke passer inn i dette snevre synes på læring? Vi trenger flere lærere og ikke flere tester.

Vurderingstrykket kan altså føre til mistrivsel og redusert motivasjon blant elevene. Prøitz-utvalget anbefalte å redusere testsystemet, blant annet ved å fjerne nasjonale prøver, kutte ut eksamen i grunnskolen og ta bort enkelte kartleggingsprøver.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordthun er ikke enige med forslagene til utvalget. Hun freder både eksamen i grunnskolen og nasjonale prøver. Hun mener eksamen er en for viktig kvalitetssikring av karakterene elevene får i ungdomsskolen. Og karakterene er en del av rangeringsverktøyene elevene er underlagt.

Jeg mener at skolen heller bør prioritere kvaliteten på undervisningen fremfor mengden av tester. Når lærere får mer tid til å fokusere på elevenes individuelle behov og utvikling, kan læring skje i et mer støttende og motiverende miljø. Færre tester gir rom tid dypere forståelse og kreativ utfoldelse, noe som kan styrke både læring og trivsel på lang sikt. Hver time du bruker på en test, er en time mindre undervisning.

Prestasjon foran prosess
Young advarte mot en fremtid der samfunnet utviklet et rangordningssystem basert på intelligens og prestasjon. Ironisk nok ser vi at skolesystemet i dag er med på å bygge opp under denne typen hierarki. Når man hele tiden  måler og sammenligner elever gjennom tester, skapes det et tydelig skille mellom de som "lykkes" og de som "mislykkes". De som skårer lavt, blir marginalisert, mens de som skårer høyt, fremheves. Å ha et høyt karaktersnitt er viktigere enn å ha et godt liv.

Dette systemet er ikke bare urettferdig, det er også ineffektivt. Når vi fokuserer så sterkt på resultater, overser vi at læring er mer enn bare kunnskap – det er en prosess. Det handler om å feile, prøve igjen, og gradvis bygge opp forståelse. Men i et system som dyrker prestasjon foran prosess, gis det lite rom for å lære av feil. Elevene lærer at de enten er gode eller dårlige, og utvikling blir sekundært.

Men det er en annen historie her også, nemlig den store fortellingen om at skolen først og fremst skal tjene økonomien. Simon Malkenes skriver i Syn og segn: - Nasjonen, arbeidslivet og industrien er i krise fordi utdanningssystemet ikkje svarar på endring og utvikling, og fordi det ikkje produserer skikkeleg arbeidskraft.

I tillegg skal skolen utjevne sosiale forskjeller i et samfunn der forskjellene øker. Og høyre og venstresiden i politikken beskylder hverandre gjensidig for alt som har gått galt.

"Down with meritocracy"

Vi må tilbake til kjernen av hva skole og utdanning skal være. Det er ikke testing i seg selv som er problemet – prøver kan være nyttige for å vurdere hvor langt elevene har kommet. Problemet er når testing blir det sentrale målet, fremfor et verktøy blant mange for å fremme læring. Skolen må legge vekt på læringsprosessen, på pedagogikk, og på å gi elevene den tiden og det rommet de trenger for å utvikle seg på sine egne premisser.

Youngs visjon om et meritokratisk samfunn var en advarsel, ikke en modell å strekke seg etter i England. Hvis vi fortsetter å prioritere prestasjon over læring, vil vi se et samfunn der kun en liten del av befolkningen får anerkjennelse for sitt talent og sin innsats. Resten blir overlatt til å føle seg mislykket i et system de aldri hadde en reell sjanse til å lykkes i.

På begynnelsen av 2000-tallet tok Tony Blair til orde for meritokratiet. Michael Young var også Labour-politiker på den tiden og brukte en helside i The Guardian for å sette skapet på plass. Han uttrykker skuffelse over hvordan begrepet meritokrati har blitt brukt, spesielt av politikere som Tony Blair. Boken var en dystopi!

Boken var jo ment som en advarsel mot et samfunn der intelligensen bestemmer sosial status. Young mener advarselen ikke har blitt tatt alvorlig. Han hevder at meritokratiet har skapt en ny eliteklasse som holder andre utenfor, og at denne utviklingen har ført til økende ulikheter. De som ikke lykkes i utdanningssystemet, blir marginalisert og mister representasjon i politikken. Young mente at Blair-regjeringen har forsterket denne trenden.

Det er på tide å skifte fokus: Fra prestasjon til pedagogikk. Fra testing til utvikling. Fra tall til mennesker. Fra prøver til læring.

👉 Les mer om meritokrati

Vestens arvelige meritokrati

Michael Young og klasseparadokset

Ned med meritokratiet

Down With Meritocracy

📹 Harvard Philosopher Michael Sandel Exposes the Flaws of Meritocracy