10 filmer med kunstig intelligens i hovedrollen

Kan maskiner ha et hjerte? Kan en robot ha mer empati enn ett menneske! Kan androider og menneske leve sammen i sus og dus? Filmhistorien har gitt oss mange eksempler på det motsatte.

Av Martin Johannessen

“The mediator between head and hands must be the heart!” heter det i åpningen av Fritz Lang sin klassiker fra 1927, Metropolis. Lang argumenterer for at mangel på "hjerte" betyr at kunstige mennesker alltid vil være onde. Dette er en idé Ridley Scott utfordrer i Blade Runner (1982), hvor han ikke bare antyder at androider kan utvikle empati, men også at de kan lære mennesker noe om medmenneskelighet. Metropolis startet en lang tradisjon med upålitelige KI-er som erklærer krig mot mennesket

Scott var imidlertid ikke den første filmskaperen som foreslo at KI-enheter kan utvikle "hjerte". Over 30 år tidligere introduserte The Day the Earth Stood Still (1951) en velvillig KI kalt Gort, som beskytter sine skapere. Rainer Werner Fassbinders miniserie World on a Wire (1973) ga oss en kunstig protagonist som overgår sin skaper i vennlighet. Andre filmer med empatiske KI-er fulgte, som Short Circuit (1986), Bicentennial Man (1999), AI (2001) og Wall-E (2008).

Selvfølgelig har langt flere sci-fi-filmer vært negative eller ambivalente til KI, men i nyere tid har det vært tegn på en oppmykning. Ghost in the Shell (1995) skildrer en verden der androider og mennesker ikke bare lever sammen, men også kombinerer sine evner gjennom reproduksjon. På 2010-tallet ble synet enda varmere med Her (2013), en film om en mann som forelsker seg i operativsystemet sitt – en maskin som lærer ham å omfavne menneskelige følelser og kompleksitet. Maria Schraders I’m Your Man (2021) følger en lignende vei, men fra perspektivet til en hovedperson som først må lære å forstå hva det vil si å åpne seg.

Vil denne positiviteten vare? Det virker lite sannsynlig ettersom KI blir stadig mer tilstedeværende – og i noen tilfeller påtrengende. The Creator (2023), Gareth Edwards’ sci-fi-thriller om en krig mellom mennesker og KI, advarer om overdrevet makt og teknologisk arroganse.

Metropolis (Fritz Lang, 1927)
I den futuristiske storbyen Metropolis forsøker diktatoren Fredersen å hisse opp arbeiderne til revolusjon og selvutslettelse ved hjelp av den gale vitenskapsmannen Rotwang, som gjerne vil bytte dem ut med roboter. Rotwang kidnapper arbeidernes lederskikkelse Maria og erstatter henne med en identisk utseende robot som skaper splittelse blant arbeiderne under jorden. Men Fredersens sønn er blitt forelsket i Maria og begir seg ned i det underjordiske Metropolis for å finne henne.

Filmen er basert på en bok skrevet av Fritz Langs kone, Thea Gabriele von Harbou, og startet en lang tradisjon med upålitelige androider. Disse blir enten brukt til å undertrykke andre, blir selv undertrykt, eller tar makten uavhengig av sine menneskelige skapere. Uansett er det dårlige nyheter for dem som befinner seg nederst i hierarkiet.

Colossus: The Forbin Project (Joseph Sargeant, 1970)

Stanley Kubricks selvbevisste HAL 9000 kastet en lang skygge over denne filmen. Colossus: The Forbin Project er nemlig en annen film om en selvbevisst superdatamaskin som tar full kontroll. Basert på Dennis Feltham Jones’ thriller fra 1966 med samme navn, kom Joseph Sergeants sci-fi-film ut to år etter 2001: A Space Odyssey. Overskygget av Kubricks mesterverk, ble Colossus dessverre ganske ukjent, noe som er synd: Det er en underholdende, godt spilt og solid filmet satire, og en sterk sci-fi-historie.

Kan mennesker stole på å styre planeten? Dette er et sentralt spørsmål i filmen, og svaret avhenger nok av hvor stor tro du har på menneskeheten.

World on a Wire (Rainer Werner Fassbinder, 1973)
I World on a Wire forestilte den tyske regissøren Rainer Werner Fassbinder seg hvordan det ville være å leve i en virtuell verden inne i en annen verden. Filmen er basert på Daniel F. Galouyes roman Simulacron-3 fra 1964. I både romanen og filmen er hovedpersonen en kybernetikkingeniør som har skapt en slags Sim City bebodd av kunstige mennesker for å forutsi fremtiden. Men når merkelige ting begynner å skje med ham og andre som jobbet på prosjektet, vikler han seg inn i en bedriftskonspirasjon.

Ideen om en verden inne i en verden var ikke ny. Foruten Galouye, hadde Isaac Asimov utforsket konseptet i sin novelle Jokester fra 1956, og Philip K. Dick tok det opp i sin novelle We Can Remember It for You Wholesale fra 1966. Fassbinder tilfører imidlertid sin særegne teatralske og tørt komiske stil, samtidig som han utvider ideen til å inkludere regissøren som en gal vitenskapsmann og seeren som en uvitende deltaker i en simulering.

Westworld (Michael Crichton, 1973)

Samme år som World on a Wire kom på kino, skrev og regisserte Michael Crichton, skaperen av Jurassic Park, filmen Westworld (1973). Dette er en underholdende sci-fi-thriller om en fornøyelsespark for voksne, fylt med androider som begynner å oppføre seg feil. Høres kjent ut?

Selv om Westworld ikke fremstiller androidene som overlegne eller likestilte med mennesker, holder den opp et speil til menneskets vilje til å nedvurdere en simulering i jakten på billig underholdning. Yul Brynner skinner i rollen som en iskald android som går amok, og spiller på sitt image fra The Magnificent Seven. Ifølge legenden var han en av bare to skuespillere som kunne skyte med pistol uten å blunke – den andre var Clint Eastwood.

RoboCop (Paul Verhoeven, 1987)

Paul Verhoevens tolkning av Judge Dredd-historien utforsker menneskelig identitet gjennom en messiansk KI-skikkelse. Filmen ble en umiddelbar suksess og ga opphav til en tegneserieserie, flere oppfølgere, en TV-serie og en nyinnspilling, samt en 11-fots statue av RoboCop, finansiert gjennom crowdfunding, som skal stilles ut i Detroit. Med temaer som kybernetiske forbedringer, samfunnsmessig forfall og militær tyranni, regnes filmen som et klassisk eksempel på cyberpunk-sjangeren.

Historien følger politibetjent Murray, som blir skutt og drept, men senere gjenopplivet som en kybernetisk politirobot. Mens Blade Runner stiller spørsmål ved etikken rundt å fremmedgjøre androider, fokuserer RoboCop på kapitalismens dehumaniserende effekter. Filmen sentrale kamp handler om Murrays forsøk på å gjenvinne sin menneskelighet i en verden som villig fratar ham den, enten han er menneske eller maskin.

Ghost in the Shell (Mamoru Oshii, 1995)

Mamoru Oshiis anime Ghost in the Shell gir en balansert fremstilling av KI, der høyoktan action fungerer som en ramme for en universell utforskning av bevissthet, menneskelighet og identitet. Historien følger Motoko Kusanagi, en kyborg-menneske-hybrid som jakter på en KI-hacker kalt The Puppet Master. Etter å ha vandret gjennom ulike systemer blir denne KI-en selvbevisst og oppnår eksistensiell forståelse. Etter en voldsom konfrontasjon blir kyborgen og KI-en enige om å slå seg sammen, og skaper et helt nytt techno-menneske.

Mens de fleste filmer om KI definerer menneskelighet som noe motsatt av KI, utforsker Ghost in the Shell dualiteten mellom gammelt og nytt, organisk og syntetisk, kropp og sinn. Filmen viser balanse som noe som oppnås når to motstridende former regulerer hverandre og deler sine evner.

Til tross for at Ghost in the Shell ikke gjorde det bra på kino, har den senere blitt hyllet som et mesterverk. Den har påvirket filmer som Spielbergs AI (2001) og James Camerons Avatar (2009).

Summer Wars (Mamoru Hosada, 2009)

Filmen kombinerer hyperaktiv videospillestetikk med en meditativ Miyazaki-aktig familiedrama. Filmen handler om en sjenert 11.-klasse-elev som er flink i matematikk og jobber deltid som moderator i OZ, en global virtuell verden. Han blir tatt med til landlige Ueda av den eldre Natsuki for å feire oldemorens 90-årsdag, men blir feilaktig anklaget for et massivt hack som får hele OZ-systemet til å kollapse.

Summer Wars er på sitt beste når den reflekterer over verdien av familieliv. Historien flettes sammen med temaer som fremmedgjøring og død, samt en KI som blir ond etter at eieren forlater den. I den virkelige verden lærer vi at KI-ens skaper var et utenomekteskapelig barn som vokste opp som en outsider. I denne konteksten virker det naturlig at en plaget person ville skape et plaget vesen.

Computer Chess (Andrew Bujalski, 2013)

Andrew Bujalskis uvanlige komedie tar oss med inn i det nerdete miljøet på en datashack-konferanse som finner sted på et hotell en gang på 1980-tallet. Hotellet huser også en gruppe med new age-par, som prøver å få de sosialt klønete nerdene til å delta i menneskelig samhandling – med forutsigbart pinlige resultater.

Dette er ikke en film som gjør narr av sine karakterer. Bujalskis varme film blander mild komedie (tenk mer klipp og innramming enn høylytte vitser) med en rørende idealisme, både typisk for 1980-tallet og for sosialt tilbaketrukne spesialister som er så opptatt av sitt eget arbeid at de ikke ser hvordan det kan få global betydning. Filmen blir stadig mer kaotisk (hvorfor er det så mange katter?) mens de velmenende nerdene går fra sjakk til å ved et uhell skape KI. Det som starter som en tilsynelatende dokumentar om smertefullt sjenerte folk, utvikler seg til en tankefull refleksjon over gapet mellom KI og menneskelig kontakt.

I’m Your Man (Maria Schrader, 2021)

I’m Your Man (original: Ich bin dein Mensch) utforsker de etiske sidene ved å la KI få tilgang til våre mest personlige følelser, spesielt de fremmedgjørende effektene av emosjonell avhengighet.

Historien følger arkeologen Alma, som går med på å leve sammen med Tom, en kunstig mann designet for å ligne hennes "ideelle partner". Tidlig oppdager hun at hans manglende friksjon og feil gjør ham altfor tydelig "ikke-menneskelig", noe som gjør henne ukomfortabel. Senere møter hun en mann med en kvinnelig KI-partner som ikke deler de samme bekymringene. Filmen er mer subtilt uhyggelig enn sensasjonell, med en underfundig pekefinger mot hvor lett menn objektifiserer kvinner – selv når det pakkes inn som en feelgood-historie om en mann som finner "kjærlighet".

After Yang (Kogonada, 2021)

Filmskaperen Kogonada er mindre opptatt av etikken rundt kunstige mennesker som følgesvenner, og mer interessert i temaer som tap, omsorg og hva det vil si å være i live. Filmen begynner med dødsfallet til Yang , en kinesisk-inspirert "teknosapien" kjøpt av Jake og Kyra for å hjelpe Mika, deres adopterte kinesiske datter, med å knytte bånd til sitt opprinnelsesland.

Yangs "død" sender bølger gjennom familieenheten, spesielt hos Mika, som hadde blitt avhengig av ham som sin primære omsorgsperson, ettersom hennes foreldre ofte var distraherte.

Filmen er fylt med mysterier, i en verden der fordommer, overvåkning og eksistensielle kriser svever like utenfor synsrekkevidden. Glidende biler, hjem fylt med glass og dempede lyder skaper en mykhet som gradvis føles urovekkende undertrykkende, og holder både seerne og karakterene på avstand fra en truende mørkhet. Kogonada lokker oss inn i en friksjonsfri verden der menneskelige behov som kjærlighet, skjønnhet, trygghet og fellesskap utnyttes med foruroligende letthet.

👉 Les også:

10 tips til bøker med KI hovedrollen

Gjennom litteraturhistorien har forfattere utforsket temaet menneskeskapte, menneskelignende maskiner, ofte med fokus på kunstig intelligens og det komplekse forholdet til menneskeheten.

How AI has been portrayed in movies from past to present

A Brief History of AI Representation in Film and TV