Grammatikkmaskinen som kunne skrive egne bøker på 15 minutter

Roald Dahls novelle "The Great Automatic Grammatizator" fra 1954 handler om en ingeniør som finner opp en maskin som kan skrive en prisvinnende roman på bare et kvarter. 70 år senere har over millioner av mennesker tatt i bruk språkmodeller som ChatGPT. Hvordan vil kreative mennesker bruke kunstig intelligens?

Av Martin Johannessen

Kanskje blir arbeidsdagen kortere når repeterende oppgaver blir automatisert og overtatt av maskiner? Men dette betyr ikke nødvendigvis at maskinene vil ta over alt. Mennesker vil fortsatt ha et fortrinn innen kreativitet og ulike typer intelligens.

Hva vil den nye kunstig intelligens ha å si for menneskelig intelligens? Hva vil den gjøre med kreativiteten vår? Den italiensk-britiske filosofen Luciano Floridi hevder at vi ikke må tenke at dette er slutten på menneskelig kreativitet.

- Jeg tror det er motsatt, sier han i et intervju med Morgenbladet.

- Disse verktøyene vil frigjøre enda mer kreativitet. Da mennesker begynte med oljemalerier, var det en revolusjon i maleriets historie. Vi fikk Rembrandt. Jeg synes oljemalerier er interessant i dette perspektivet. Nye teknologier og teknikker fører til en eksplosjon av menneskelig kreativitet.

Floridi er sjef for digital etikk ved Internett-instituttet til Oxford-universitetet i England. Han tror det vil oppstå en helt ny jobb som følge av de nye teknologiene: Den som kan gi best mulig instrukser (ledetekster/prompt) til verktøyene for best mulig resultat.

Grammatikkmaskinen fra 1954

I 1950 stilte Alan Turing det viktige spørsmålet om maskiner kan tenke og oppfant dermed Turing-testen.

Turing-testen er en metode for å vurdere en maskins evne til å vise intelligent adferd som er sammenlignbar med, eller ikke kan skilles fra, et menneske. I testen kommuniserer en person med både et menneske og en maskin uten å vite hvilken de snakker med, og dersom personen ikke kan skille mellom dem, anses maskinen for å ha bestått testen.

Fire år senere skrev Roald Dahl novellen "The Great Automatic Grammatizator" (Puffin Books, 1954). Den handler om ingeniøren Adolph Knipe som tenker seg at grammatikkens regler følger matematiske prinsipper, og dermed lager en diger maskin som skriver en prisvinnende roman på bare et kvarter.

Da novellen ble publisert tok det ennå ett år før begrepet kunstig intelligens ble formulert av den amerikanske forskeren John McCarthy i 1955. Tanken om at maskiner kunne tenke og lære var sådd. Det er denne tilsynelatende enkle tanken som danner utgangspunkt for Roald Dahl sine fabuleringer:

"Then suddenly, he was struck by a powerful but simple little truth, and it was this: that English grammar is governed by rules that are almost mathematical in their strictness! Given the words, and given the sense of what is to be said, then there is only one correct order in which those words can be arranged."

Ideen tar altså utgangspunkt i at siden en kalkulator er en maskin som kan regne med tall, burde det være mulig for en maskin å skrive med ord. Grammatikken er like streng som matematikken, tenker hovedpersonen Adolph Knipe.

"Therefore, it stands to reason that an engine built along the lines of the electric computer could be adjusted to arrange words (instead of numbers) in their right order according to the rules of grammar. Give it the verbs, the nouns, the adjectives, the pronouns, store them in the memory section as a vocabulary, and arrange for them to be extracted as required. Then feed it with plots and leave it to write the sentences."

God litteratur har alltid vært forut sin tid, samtidig som den tar samtiden på pulsen. Groff Conklin, som var redaktør av en rekke science fiction-bøker, skrev at novellen var "an awe-inspiring fantasy-satire ... an unforgettable bit of biting nonsense". Åpenbart "nonsense" da, men kanskje ikke nå lenger?

Dagens store språkmodeller (LLM) som ChatGPT har allerede bevist at den kan brukes til avansert skriving, selv om det ikke foreløpig har vært noen som har vunnet gjeve litteratur-priser med tekst generert av kunstig intelligens. Men det kan skje en vakker dag (eller mørk, alt etter som).

Mr. Knipe har fått to ukers ferie etter at bedriften hans hadde lansert et annet verktøy; en enorm kalkulator. Det var når han satt hjemme at ideen begynte å blomstre. Etter 15 dager drar han tilbake på jobb. Hans sjef, Mr. Bohlen, er ikke synlig fornøyd med hva hans ansatte hadde brukt ferien til, for å si det sånn.

"‘You know what I think, Knipe? I think you’re nuts.’ Careful now, Mr Bohlen told himself."

Knipe bærer på en drøm, og det er å bli forfatter. Han forteller at han de ti siste årene har skrevet hundrevis av fortellinger (562 for å være presis). Men det er ingen som vil publisere fortellingene hans, alt kommer i retur. Han er likevel overbevist om at tekstene hans har litterær kvalitet.

Knipe har studert magasinene nøye og funnet ut at det virker som om hvert magasin har en tendens til å ha sin egen spesielle type historie. Forfatterne som forholder seg til dette får fortellingene sine på trykk.

‘So you see, on my machine, by having an adjustable coordinator between the “plot-memory” section and the “word-memory” section I am able to produce any type of story I desire simply by pressing the required button.’

Det er her oppfinnelsen hans viser sin kommersielle verdi, den kan tilpasse seg de ulike typene historier. Mr. Bohlen stiller seg tvilende.

"You mean to sit there and tell me that these magazines pay out money like that to a man for … just for scribbling off a story! Good heavens, Knipe! Whatever next! Writers must all be millionaires!’"

Fortellinger er bare produkter, hevder Knipe, akkurat som møbler, tepper, sko, murstein og servise. Han forklarer hvor mye penger de kan tjene, minst en million pund i året - og kanskje mye mer! Fortellinger er jo tross alt bare produkter.

"And stories – well – they’re just another product, like carpets and chairs, and no one cares how you produce them so long as you deliver the goods. We’ll sell them wholesale, Mr Bohlen! We’ll undercut every writer in the country! We’ll corner the market!’"

Sjefen er nysgjerrig, men ikke overbevist.. Hvordan skal de gå fram? Hvem skal de si har skrevet fortellingene? 

"‘I don’t like it, Knipe. To me, that smacks of trickery, does it not?’"

Det baller på seg, kan man si, i novellen. Knipe legger ut om hvordan de skal gå fram: Opprette et agentur. Finne på navn. Få fortellingene på trykk. Forfatterne blir berømte og kan brukes i reklame. Sjefen sjøl kan bruke navnet sitt på noen av fortellingene. Hvem vil ikke la seg imponere av slikt?

Novellen fremstår som et dystert og underholdende varsel om farene ved å la teknologien ta kontroll over det som er grunnleggende menneskelig – evnen til å skape og uttrykke seg gjennom kunst.

Roald Dahl utforsker selve kreativitetens verdi og spørsmålet om hvorvidt maskinell (eller kunstig) intelligens kan erstatte menneskelig kreativitet. Ved å vise hvordan maskinen produserer litterære verk som er like gode som, om ikke bedre enn, menneskeskapte verk, utfordrer han oss til å tenke over hvorvidt teknologi kan overta den kreative prosessen.

Samtidig kritiserer han det kommersielle presset som gjør at forfatterne er villige til å ofre sin egen kreativitet for økonomisk gevinst.

"This last year – the first full year of the machine’s operation – it was estimated that at least one half of all the novels and stories published in the English language were produced by Adolph Knipe upon the Great Automatic Grammatizator."

Det lanseres stadig nye digitale verktøy som bruker kunstig intelligens. ChatGPT leder kappløpet med god margin og fortsetter å imponere og vokse - spennende og skremmende.

Kunstig intelligens løser oppgaver i et ufattelig høyt tempo, mye raskere enn et menneske kan klare. KI-toget ruller avgårde i høyt tempo og det er mye som skjer.

Når det gjelder novellen til Roald Dahl er den et godt eksempel på at det alltid er lurt å se til kunsten og litteraturen for å forstå historien, samtiden og fremtiden.