Bøker, lydbøker og podkaster: En spådom fra 1894 som traff blink

På slutten av 1800-tallet spådde den franske forfatteren Octave Uzanne at bøkenes tid nærmet seg slutten, erstattet av lydopptak, skjermer og teknologiske løsninger som ville gjøre menneskets hverdag lettere – og kanskje litt latere.

Av Martin Johannessen -  Illustrasjoner: Albert Robida/Scribner's Magazine, Vol. 16

På slutten av 1800-tallet ble perioden ofte omtalt som fin de siècle, et fransk uttrykk som signaliserte store kulturelle, sosiale og teknologiske endringer. Den fransk tenkeren Octave Uzanne fra denne tiden mente at en av disse endringene ville være slutten på bøker, slik menneskeheten kjente dem. I novellen The End of Books fra 1894 uttaler hovedpersonen, kalt Bibliophilen:

"Jeg tror ikke (og utviklingen av elektrisitet og moderne mekanikk lar meg ikke tro) at Gutenbergs oppfinnelse kan annet enn å falle i unåde før eller siden. Trykking, som siden 1436 har hersket despotisk over menneskets sinn, trues etter min mening av død på grunn av de ulike apparatene for å registrere lyd som nylig er blitt oppfunnet og som gradvis vil bli perfeksjonert."

Les novellen her: The End of Books (1894) av Octave Uzanne

Novellen ble først ble publisert i Scribner’s Magazine og beskriver en samtale mellom en gruppe menn fra forskjellige fagfelt. De spekulerer om fremtiden etter å ha hørt en kunngjøring ved Londons Royal Institute om at verdens ende er "matematisk sikker og vil inntreffe om nøyaktig ti millioner år."

Ironisk nok er personen som spår bøkenes slutt, kalt Bibliophilen. Forfatteren Octave Uzanne delte selv en lignende entusiasme og trodde at teknologier som oppmuntret til menneskets latskap og egoisme ville bli svært vellykkede. Bibliophilen hevder at lydopptak vil gjøre ende på trykkekunsten, akkurat som "heisen har eliminert det slitsomme arbeidet med å gå opp trapper."

Selv om heisen ennå ikke helt har overtatt trappenes funksjon, har mye av det Bibliophilen spår blitt til virkelighet, spesielt i form av lydbøker. Han forutsier at "visse opplesere vil bli ettertraktet for deres fine fremføring, smittende empati, varme stemmer og perfekte presisjon."

Forfattere uten gode stemmeferdigheter vil bruke skuespillere eller sangere til å ta opp verkene sine på praktiske lydsylindre. Selv om vi ikke lenger bruker sylindre, minner Uzannes beskrivelse av et "lommeredskap" som kan oppbevares i et lite etui, sterkt om moderne lydenheter som Walkman, iPod eller andre bærbare spillere.



Dette bringer også tankene til en annen 2000-tallsfenomen: podkaster. Bibliophilen beskriver hvordan lyttere kan nyte "gleden av å kombinere trening med læring, og nære sinnet mens de beveger kroppen."

Han forutsier også en endring i journalistikken, der "avisredaksjoner vil ha talende haller hvor redaktørene med klar stemme vil ta opp nyhetene mottatt via telefon." Men hvordan tilfredsstille menneskets fascinasjon for bilder? Han foreslår store hvite skjermer i hjemmene, hvor en "kinetograf" (det vi i dag ville kalt en TV) vil vise både fiksjon og fakta om "kjente menn, kriminelle, vakre kvinner." Det vil kanskje ikke være kunst, sier han, "men det vil være liv."

Selv om Bibliophilen var imponerende presis i mange av sine spådommer, var han – eller Uzanne – ikke klar over én ting: bøker ville overleve alt dette.