Kunstig intelligens – og spesielt generativ KI som ChatGPT – har på kort tid funnet veien inn i klasserommene. For noen er dette en revolusjon, for andre en trussel. Hva slags skole og hva slags læring ønsker vi egentlig i møtet med disse teknologiene?
Av Martin Johannessen - illustrasjon: flickr
1. KI som revolusjon og verktøykasse
Det første narrativet er optimistisk: Generativ KI er et verktøy som kan gjøre undervisning mer effektiv, læring mer tilpasset og skole mer relevant. Elever kan få hjelp til å skrive, forklare, oppsummere og utforske. Lærere kan spare tid og gi bedre tilbakemeldinger. Fremtidens arbeidsliv krever KI-kompetanse, og skolen må henge med.
Dette er fortellingen om fremtidsrettet teknologi og smart læring. Den treffer spesielt godt i diskusjoner om tilpasset opplæring og digital kompetanse.
Av Martin Johannessen - illustrasjon: flickr
Vi står midt i en teknologisk utvikling som reiser store spørsmål – ikke bare om vurdering og juks, men om menneskesyn, kunnskapssyn og verdier i utdanning. Derfor er det viktig å se nærmere på de store fortellingene, eller narrativene, som preger samtalen om KI i skolen. Her er en oversikt over seks narrativer om KI i skole og utdanning:
1. KI som revolusjon og verktøykasse
Det første narrativet er optimistisk: Generativ KI er et verktøy som kan gjøre undervisning mer effektiv, læring mer tilpasset og skole mer relevant. Elever kan få hjelp til å skrive, forklare, oppsummere og utforske. Lærere kan spare tid og gi bedre tilbakemeldinger. Fremtidens arbeidsliv krever KI-kompetanse, og skolen må henge med.
Dette er fortellingen om fremtidsrettet teknologi og smart læring. Den treffer spesielt godt i diskusjoner om tilpasset opplæring og digital kompetanse.
2. KI som trussel mot faglighet og kritisk tenkning
Det andre narrativet er mer kritisk: Når elevene lar en chatbot skrive teksten for dem, hva lærer de da? Når vurdering ikke lenger kan skille mellom menneske og maskin, hva skjer med fagets integritet?
Det handler ikke bare om juks, men om en dypere bekymring: At friksjonen i læring forsvinner – det som gjør at kunnskap fester seg og utvikler elevens evne til refleksjon. For å lære noe trenger vi både refleksjon og innsats.
Dette advarer mot farene ved å slippe løs KI i utdanningssystemet. Denne historien handler om frykten for at generativ KI svekker elevenes kritiske tenkning, svekker troverdigheten i elevens egne prestasjoner og fører til mer plagiering, mer KI-genererte tekster og mindre originalitet. Frykten gjelder også at KI erstatter viktige menneskelige relasjoner i klasserommet, og at skolen blir mer mekanisk og mindre menneskelig.
Debatten om KI i utdanningen kretser mye rundt om KI er en muliggjører eller en trussel mot elevenes kritiske tenkning og selvstendighet. Én side i fortellingen hevder at KI, særlig generativ KI som ChatGPT, kan bli et effektivt verktøy for å styrke elevenes forståelse, evne til refleksjon og kreativitet. Den andre siden argumenterer for at slike verktøy potensielt fratar elever muligheten til å bygge opp egne tankemønstre og ferdigheter, og at man risikerer å utdanne passive forbrukere fremfor aktive og kritiske borgere.
Dette er fortellingen om overfladisk læring og tap av dybde. Den treffer lærere som er opptatt av kritisk tenkning, vurdering og kunnskapens verdi i seg selv.
3. KI som etisk og demokratisk utfordring
Det tredje narrativet handler ikke bare om hva KI gjør, men hvem som styrer og hvem som tjener på det. Hvilke verdier bygges inn i KI-systemene? Hvem eier dataene elevene genererer? Skapes det økende forskjeller i skolen basert på hvem som kan bruke teknologien best?
Dette er fortellingen om makt, kontroll og samfunnsansvar. Den stiller spørsmål ved om utdanningen skal formes av pedagogikk eller plattformøkonomi.
4. KI som utfordring for profesjonen
Det fjerde narrativet er pragmatisk: Mange lærere kjenner på usikkerhet. Hva kan jeg bruke dette til? Hva bør jeg gjøre – og hva må jeg holde meg unna?
Dette er fortellingen om en skole i endring, men uten kart. Den etterlyser tid, støtte og retning. Ikke revolusjon, men utforskning.
5. Behovet for en balansert forståelse
Et mer nyansert narrativ som nå begynner å vokse frem, handler om nødvendigheten av å finne en mellomvei. Det innebærer å erkjenne potensialet i KI samtidig som man adresserer risikoene. Her kan vi understreke hvor viktig det er med en bevisst, kritisk og pedagogisk informert bruk av KI, der lærerrollen styrkes fremfor svekkes, og der elevenes læring og utvikling står i sentrum fremfor teknologien selv.
6. Utdanningssystemets ansvar og etiske dilemmaer
Det siste narrativet handler også om utdanningssystemets ansvar for å navigere i de etiske og moralske utfordringene knyttet til generativ KI. Hvordan skal vi håndtere spørsmål rundt overvåkning, personvern, bias og diskriminering? Skolens oppgave blir ikke bare å bruke KI klokt, men også å utdanne elevene til å forstå og kritisk utfordre teknologien.
Kunstig intelligens tvinger oss til å stille de store spørsmålene på nytt:
Det er vi, som lærere, skolefolk og samfunn, som må formulere dette. Hvis vi overlater utviklingen til teknologene alene, risikerer vi å miste noe dyrebart: en skole der mennesker vokser i samspill med hverandre, ikke i konkurranse med maskiner.
Da er det lurt å huske hva norsklektor Liv Cathrine Krogh skriver: "Språkmodeller skriver ikke. Det gjør heller ikke elever som bruker språkmodeller til å generere tekst. Skriving handler ikke om sannsynlighetsberegning. Skriving handler om skriving."
Dette er fortellingen om overfladisk læring og tap av dybde. Den treffer lærere som er opptatt av kritisk tenkning, vurdering og kunnskapens verdi i seg selv.
3. KI som etisk og demokratisk utfordring
Det tredje narrativet handler ikke bare om hva KI gjør, men hvem som styrer og hvem som tjener på det. Hvilke verdier bygges inn i KI-systemene? Hvem eier dataene elevene genererer? Skapes det økende forskjeller i skolen basert på hvem som kan bruke teknologien best?
Dette er fortellingen om makt, kontroll og samfunnsansvar. Den stiller spørsmål ved om utdanningen skal formes av pedagogikk eller plattformøkonomi.
4. KI som utfordring for profesjonen
Det fjerde narrativet er pragmatisk: Mange lærere kjenner på usikkerhet. Hva kan jeg bruke dette til? Hva bør jeg gjøre – og hva må jeg holde meg unna?
Er det teknologiselskapene med interesse av å selge og utbre sine løsninger, eller er det lærerne og skolelederne som skal forme hvordan teknologien skal brukes pedagogisk? Denne fortellingen handler om økonomiske interesser og hvem som vinner definisjonsmakten over skolens utvikling.
Dette er fortellingen om en skole i endring, men uten kart. Den etterlyser tid, støtte og retning. Ikke revolusjon, men utforskning.
5. Behovet for en balansert forståelse
Et mer nyansert narrativ som nå begynner å vokse frem, handler om nødvendigheten av å finne en mellomvei. Det innebærer å erkjenne potensialet i KI samtidig som man adresserer risikoene. Her kan vi understreke hvor viktig det er med en bevisst, kritisk og pedagogisk informert bruk av KI, der lærerrollen styrkes fremfor svekkes, og der elevenes læring og utvikling står i sentrum fremfor teknologien selv.
6. Utdanningssystemets ansvar og etiske dilemmaer
Det siste narrativet handler også om utdanningssystemets ansvar for å navigere i de etiske og moralske utfordringene knyttet til generativ KI. Hvordan skal vi håndtere spørsmål rundt overvåkning, personvern, bias og diskriminering? Skolens oppgave blir ikke bare å bruke KI klokt, men også å utdanne elevene til å forstå og kritisk utfordre teknologien.
Kunstig intelligens tvinger oss til å stille de store spørsmålene på nytt:
- Hva betyr det å lære?
- Hva skal skolen være – et sted for kunnskap, for karakterdannelse, for fellesskap?
- Hvordan sikrer vi at teknologien tjener pedagogikken, og ikke motsatt?
Det er vi, som lærere, skolefolk og samfunn, som må formulere dette. Hvis vi overlater utviklingen til teknologene alene, risikerer vi å miste noe dyrebart: en skole der mennesker vokser i samspill med hverandre, ikke i konkurranse med maskiner.