Bare gode grunner til å markere Pride i skolen

Det er bare gode grunner til at skolen skal markere Pride!

Av Martin Johannessen

Pride handler om stolthet, frihet og retten til å være den man er. I skolen handler det om å se og anerkjenne alle elever, også de som bryter med normene for kjønn og seksualitet. Det finnes bare gode grunner til å markere Pride i skolen.

Når skoler velger å markere Pride, sender vi et tydelig signal: Hos oss er alle velkomne. Det er et viktig budskap, ikke bare for elever som identifiserer seg som skeive. Men også for medelever, foresatte og ansatte. Pride handler om menneskerettigheter, likeverd og retten til et trygt og inkluderende læringsmiljø. Det er skolens ansvar å sikre at dette skjer.

Skolen er ikke en isolert boble. Skolen speiler samfunnet, og påvirker det. Ved å ta del i markeringen av Pride, viser vi at skolen tar sitt verdimandat på alvor. Læreplanverket fremhever respekt, mangfold, demokrati og medborgerskap som grunnpilarer i opplæringen. Å markere Pride er i tråd med disse verdiene og handler om å gjøre ordene om til levende praksis.

Pride gir også rom for læring. Elever får kunnskap om LHBTQ+-personers historie, rettigheter og kultur. De får anledning til å reflektere over viktige temaer som identitet, tilhørighet og diskriminering. Det styrker deres evne til å se verden fra ulike perspektiver. Dette er en kompetanse som er avgjørende i et mangfoldig samfunn.

Dessverre vet vi at LHBTQ+-ungdom er mer utsatt for mobbing, utenforskap og psykiske helseutfordringer. Skolens tydelige støtte og synlighet kan gjøre en stor forskjell. Det handler om å forebygge mobbing og trakassering og samtidig vise at vi tar elevene på alvor.

Markeringen av Pride trenger ikke være stor og spektakulær. En samtale i klasserommet, en bok i skolebiblioteket, et regnbueflagg på veggen. Små handlinger kan ha stor betydning.

Å markere Pride i skolen handler ikke om politikk. Det handler om pedagogikk. Det handler om elevene våre. Det handler om å skape trygge rom for læring, utvikling og fellesskap for alle.

Prideflagget

Under andre verdenskrig brukte nazistene ulike symboler for å merke fangene sine. Homofile fanger måtte bære en rosa trekant sydd på klærne. Mellom 5 000 og 15 000 mennesker i konsentrasjonsleirer fikk påført dette merket. Etter krigen forsøkte skeive å ta tilbake den rosa trekanten som et symbol på stolthet, men den vonde historien var for tung å bære. Det trengtes et nytt, positivt symbol.

På 1970-tallet var Harvey Milk en av de viktigste forkjemperne for skeives rettigheter i San Francisco. Han ønsket at unge skeive skulle kunne vokse opp i trygge samfunn, være stolte og åpne om hvem de var. I 1978 ble han valgt inn i San Franciscos bystyre som den første åpne homofile folkevalgte. Samme år ba han sin venn Gilbert Baker lage et nytt symbol for det skeive fellesskapet – et symbol på stolthet, kjærlighet og synlighet.

Gilbert Baker designet det første regnbueflagget, som ble heist for første gang under en parade i juni 1978, inspirert av Stonewall-opprøret i New York. Regnbueflagget skulle vise at der det vaiet, var det rom for kjærlighet, stolthet og mangfold – uten skam.

Senere samme år fremmet Harvey Milk et forslag om å beskytte skeive mot diskriminering i San Francisco. Forslaget ble vedtatt med stort flertall. Bare én stemte imot – og denne personen skjøt og drepte Harvey Milk i november 1978.

Men skeive gav ikke opp. Tvert imot ble regnbueflagget løftet enda høyere. Flagget spredte seg raskt og ble et sterkt symbol på kampen for et samfunn der alle kan være stolte av den de er og elske den de vil. Det handler om trygghet, stolthet og kjærlighet.

Happy Pride! 🌈

Films For Action: Gratis dokumentarfilmer

Films For Action er et bibliotek for folk som ønsker å forandre verden. Visjonen er å gi folk kunnskap og perspektiver som er nødvendige for å skape et mer medfølende, rettferdig, bærekraftig og demokratisk samfunn.

Dette biblioteket er en gullgruve for oss lærere som er på jakt etter gode dokumentarer å vise i klasserommet.

Films For Action ble startet i 2006 av noen venner i Kansas, etter at de innså hvor viktig sunne medier er for et sunt demokrati. Denne innsikten fikk de etter å ha sett dokumentaren The Corporation.

I løpet av de siste 18 årene har de samlet over 1 000 gratis dokumentarer, 5 000 videoer og 4 000 artikler som dekker nesten alle temaer knyttet til å forandre verden.

I denne tiden har de nådd ut til over 70 millioner mennesker – ikke fordi de eier en TV-kanal eller bruker store penger på reklame, men fordi millioner av mennesker har delt Films For Action med venner i sosiale medier.

Hva slags skole får vi med kunstig intelligens?

Kunstig intelligens – og spesielt generativ KI som ChatGPT – har på kort tid funnet veien inn i klasserommene. For noen er dette en revolusjon, for andre en trussel. Hva slags skole og hva slags læring ønsker vi egentlig i møtet med disse teknologiene?

Av Martin Johannessen - illustrasjon: flickr

Vi står midt i en teknologisk utvikling som reiser store spørsmål – ikke bare om vurdering og juks, men om menneskesyn, kunnskapssyn og verdier i utdanning. Derfor er det viktig å se nærmere på de store fortellingene, eller narrativene, som preger samtalen om KI i skolen. Her er en oversikt over seks narrativer om KI i skole og utdanning:

1. KI som revolusjon og verktøykasse
Det første narrativet er optimistisk: Generativ KI er et verktøy som kan gjøre undervisning mer effektiv, læring mer tilpasset og skole mer relevant. Elever kan få hjelp til å skrive, forklare, oppsummere og utforske. Lærere kan spare tid og gi bedre tilbakemeldinger. Fremtidens arbeidsliv krever KI-kompetanse, og skolen må henge med.

Dette er fortellingen om fremtidsrettet teknologi og smart læring. Den treffer spesielt godt i diskusjoner om tilpasset opplæring og digital kompetanse.

Narrativet forteller at generativ KI representerer en revolusjon i måten vi lærer og underviser på. Teknologien kan forbedre undervisningen radikalt, gjøre læringen mer tilpasset den enkelte elev og skape en mer engasjerende skolehverdag. Det skapes et bilde av KI som et verktøy som kan løse skolens store utfordringer, fra tilpasset undervisning til mangel på ressurser og lærere som lever under et konstant tidspress.

2. KI som trussel mot faglighet og kritisk tenkning
Det andre narrativet er mer kritisk: Når elevene lar en chatbot skrive teksten for dem, hva lærer de da? Når vurdering ikke lenger kan skille mellom menneske og maskin, hva skjer med fagets integritet?

Det handler ikke bare om juks, men om en dypere bekymring: At friksjonen i læring forsvinner – det som gjør at kunnskap fester seg og utvikler elevens evne til refleksjon. For å lære noe trenger vi både refleksjon og innsats.

Dette advarer mot farene ved å slippe løs KI i utdanningssystemet. Denne historien handler om frykten for at generativ KI svekker elevenes kritiske tenkning, svekker troverdigheten i elevens egne prestasjoner og fører til mer plagiering, mer KI-genererte tekster og mindre originalitet. Frykten gjelder også at KI erstatter viktige menneskelige relasjoner i klasserommet, og at skolen blir mer mekanisk og mindre menneskelig.

Debatten om KI i utdanningen kretser mye rundt om KI er en muliggjører eller en trussel mot elevenes kritiske tenkning og selvstendighet. Én side i fortellingen hevder at KI, særlig generativ KI som ChatGPT, kan bli et effektivt verktøy for å styrke elevenes forståelse, evne til refleksjon og kreativitet. Den andre siden argumenterer for at slike verktøy potensielt fratar elever muligheten til å bygge opp egne tankemønstre og ferdigheter, og at man risikerer å utdanne passive forbrukere fremfor aktive og kritiske borgere.

Dette er fortellingen om overfladisk læring og tap av dybde. Den treffer lærere som er opptatt av kritisk tenkning, vurdering og kunnskapens verdi i seg selv.

3. KI som etisk og demokratisk utfordring
Det tredje narrativet handler ikke bare om hva KI gjør, men hvem som styrer og hvem som tjener på det. Hvilke verdier bygges inn i KI-systemene? Hvem eier dataene elevene genererer? Skapes det økende forskjeller i skolen basert på hvem som kan bruke teknologien best?

Dette er fortellingen om makt, kontroll og samfunnsansvar. Den stiller spørsmål ved om utdanningen skal formes av pedagogikk eller plattformøkonomi.

4. KI som utfordring for profesjonen
Det fjerde narrativet er pragmatisk: Mange lærere kjenner på usikkerhet. Hva kan jeg bruke dette til? Hva bør jeg gjøre – og hva må jeg holde meg unna?

Er det teknologiselskapene med interesse av å selge og utbre sine løsninger, eller er det lærerne og skolelederne som skal forme hvordan teknologien skal brukes pedagogisk? Denne fortellingen handler om økonomiske interesser og hvem som vinner definisjonsmakten over skolens utvikling.

Dette er fortellingen om en skole i endring, men uten kart. Den etterlyser tid, støtte og retning. Ikke revolusjon, men utforskning.

5. Behovet for en balansert forståelse
Et mer nyansert narrativ som nå begynner å vokse frem, handler om nødvendigheten av å finne en mellomvei. Det innebærer å erkjenne potensialet i KI samtidig som man adresserer risikoene. Her kan vi understreke hvor viktig det er med en bevisst, kritisk og pedagogisk informert bruk av KI, der lærerrollen styrkes fremfor svekkes, og der elevenes læring og utvikling står i sentrum fremfor teknologien selv.

6. Utdanningssystemets ansvar og etiske dilemmaer
Det siste narrativet handler også om utdanningssystemets ansvar for å navigere i de etiske og moralske utfordringene knyttet til generativ KI. Hvordan skal vi håndtere spørsmål rundt overvåkning, personvern, bias og diskriminering? Skolens oppgave blir ikke bare å bruke KI klokt, men også å utdanne elevene til å forstå og kritisk utfordre teknologien.

Kunstig intelligens tvinger oss til å stille de store spørsmålene på nytt:

• Hva betyr det å lære?
• Hva skal skolen være – et sted for kunnskap, for karakterdannelse, for fellesskap?
• Hvordan sikrer vi at teknologien tjener pedagogikken, og ikke motsatt?

Det er vi, som lærere, skolefolk og samfunn, som må formulere dette. Hvis vi overlater utviklingen til teknologene alene, risikerer vi å miste noe dyrebart: en skole der mennesker vokser i samspill med hverandre, ikke i konkurranse med maskiner.

Da er det lurt å huske hva norsklektor Liv Cathrine Krogh skriver: "Språkmodeller skriver ikke. Det gjør heller ikke elever som bruker språkmodeller til å generere tekst. Skriving handler ikke om sannsynlighetsberegning. Skriving handler om skriving."

Studiebarometeret 2024: Fire av fem studenter bruker KI i studiene

Studiebarometeret 2024 peker på viktige utfordringer knyttet til bruk av KI, redusert studietid og tilbakemeldinger fra lærere. KI-bruken øker raskt, men mange studenter føler seg usikre på hvordan de bør bruke disse verktøyene i studiene sine. Samtidig er det en gradvis reduksjon i tid brukt på studier, som kan være relatert til KI-bruk.

Av Martin Johannessen

Studiebarometeret 2024 er den tolvte nasjonale studentundersøkelsen gjennomført av NOKUT på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Undersøkelsen ble utført høsten 2024 og inkluderer svar fra omtrent 26 000 studenter fordelt på 1 900 studieprogrammer ved norske universiteter og høyskoler.

Les hele rapporten her.

De fleste studenter er fornøyde med studieprogrammene sine. Lektor- og grunnskolelærerutdanningene skiller seg ut med lavere tilfredshet enn andre utdanninger. Resultatene viser at den negative påvirkningen fra pandemien nå er helt utliknet.

Tilbakemelding, veiledning og organisering av studier har fått de beste resultatene noensinne.

De fleste studenter er fornøyde med læringsmiljøet, men nettstudenter rapporterer dårligere sosial tilknytning. Fysiske fasiliteter, som biblioteker og undervisningslokaler, får generelt gode vurderinger.

Når det gjelder bruk av KI har dette økt kraftig, men opplæring er mangelfull. 81 % av studentene bruker nå generativ KI i studiearbeidet (økning fra 61 % i 2023). 59 % bruker KI ofte eller av og til, men 67 % mener de ikke har fått nok opplæring i KI-verktøy. Bruken av KI varierer etter fagområde: 80 % av økonomi- og teknologistudenter bruker KI ofte. Kun 30 % av humaniorastudenter bruker KI jevnlig.

– Vi har lenge visst at kunstig intelligens vil ha stor påvirkning på hvordan vi studerer. To år etter lansering av de mest populære språkmodellene, er studentene allerede ivrige KI-brukere. Brukt riktig er dette positive nyheter, men vi ser også at studentene savner opplæring i hvordan bruke de nye verktøyene riktig. Her trenger studenter, utdanningsinstitusjoner og fagmiljøer bedre hjelp og støtte. Derfor setter vi nå ned et utvalg som skal gi råd om KI i høyere utdanning, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap).

De fleste studentene mener at undervisningen dekker pensum godt og er lagt opp til aktiv deltakelse. Flest studenter er fornøyde med skriftlig og muntlig kommunikasjonsevne, refleksjonsevne og evnen til selvstendig arbeid. Mange er misfornøyde med mengden tilbakemelding fra lærere og egen erfaring med forskning.

Studentene bruker særlig ulike KI-tjenester til å for eksempel forklare pensum, stavekontroll, oppsummeringer og til å diskutere fagstoff. De som melder at de har fått opplæring i KI, er gjennomgående mer fornøyde med utstyr og hjelpemidler.

– Jeg tror absolutt kunstig intelligens kan være et godt supplement for mange studenter, men da er det også viktig at de får god opplæring og lærer om styrker og svakheter i verktøyene, sier Aasland.

Hva betyr EUs KI-forordning for skole og utdanning?

Alle skoler i EU må forholde seg til nye regler for kunstig intelligens. Skoler som bruker KI må sikre at systemene overholder loven. Det innebærer blant annet å risikovurdere KI-verktøy, sikre menneskelig kontroll og gi ansatte KI-opplæring. Her er de ti viktigste tiltakene skoleledere må iverksette nå.

Av Martin Johannessen

EUs KI-forordning er en omfattende regulering som skal sikre at kunstig intelligens utvikles og brukes på en måte som beskytter menneskerettigheter og samfunnssikkerhet. Loven bruker en risikobasert tilnærming og deler KI-systemer inn i fire kategorier:

1. Uakseptabel risiko: Systemer som utgjør alvorlige farer (f.eks. manipulerende algoritmer eller sosial poengscore) er helt forbudt.
2. Høy risiko: Systemer som påvirker kritiske sektorer som utdanning, må følge strenge krav til risikohåndtering, dokumentasjon og tilsyn.
3. Begrenset risiko: KI-applikasjoner i denne kategorien må være transparente, for eksempel ved å varsle brukere om at de samhandler med KI.
4. Minimal risiko: De fleste KI-applikasjoner faller inn her, med få reguleringer. Eksempler er KI i videospill og spamfiltre.

Nå trer de første delene av EUs KI-forordning i kraft. Det betyr mye for skole og utdanning. For alle som bruker KI-systemer i EU, eller tilbyr KI-tjenester til EU, trer del 1 og 2 av denne reguleringen i kraft 2. februar 2025. Dette betyr at systemer med uakseptabel risiko blir forbudt, høy-risiko systemer må risikovurderes og nødvendige tiltak settes inn, og alle ansatte må få opplæring i trygg bruk av KI.

Viktig for skoler
Alle KI-systemer som blir brukt i skolen, særlig med elever under 18 år, kan klassifiseres som høy risiko – selv systemer som vanligvis er lav- eller begrenset risiko, som chatboter. Skoler i EU må derfor umiddelbart iverksette tiltak for å sikre at de overholder KI-loven.

Loven handler ikke om å hindre skolene i å bruke KI til fordel for undervisningen, men om å sikre trygg og ansvarlig innovasjon innenfor klare rammer. De første årene med generativ KI har vært uten tilsyn – nå er det på tide å regulere teknologien for en tryggere og mer balansert bruk.

Ti tiltak for skoleledere

Darren Coxon i Kompass Education har laget en liste over ti tiltak skoleledere trenger for å forberede skolen på KI-forordningen:

1. Kartlegg hvilke KI-systemer som brukes: Gå gjennom alle KI-systemer i skolen – fra læringsanalyseverktøy til systemer for elevoppfølging – og vurder hvilken risikokategori de faller inn under.

2. Sikre åpenhet om KI-interaksjoner: Alle som bruker KI i skolen (elever, lærere og foreldre) må informeres om når de samhandler med en KI, f.eks. hvis KI brukes til karaktersetting eller rapportskriving. Dette skaper tillit og er et krav i loven.

3. Sørg for at høy-risiko KI-systemer følger lovens krav: Systemer som påvirker skoleplassering, karakterer eller atferdsanalyse må ha dokumentert risikovurdering og kvalitetssikring.

4. Etabler retningslinjer for databehandling: Sørg for at KI-systemer som bruker elevdata, behandler informasjonen på en korrekt og sikker måte, i tråd med GDPR og KI-lovens krav. Skolen har et medansvar for dette, ikke bare KI-leverandørene.

5. Dokumenter og overvåk bruken av KI: Skolen må kunne vise hvordan KI brukes og sikre sporbarhet i tilfelle klager eller gransking.

6. Sikre menneskelig kontroll over KI-beslutninger: Selv om KI brukes til vurderinger av elever, må sluttbeslutningen alltid tas av et menneske.

7. Tilpass skolens regler for automatiserte avgjørelser: Hvis KI brukes til å overvåke atferd eller elevprestasjoner, må det være klare retningslinjer for klageprosesser.

8. Gi ansatte, elever og foreldre opplæring i KI: Alle må forstå hvordan KI brukes i skolen og kjenne til sine rettigheter. Opplæring må starte i februar og være fullført innen august 2025.

9. Utpek en ansvarlig for KI-styring: Skolen bør ha en person med ansvar for å følge opp KI-bruken og sikre at skolen overholder loven.

10. Følg med på frister og nye retningslinjer: Loven har ulike tidsfrister for ulike systemer – hold deg oppdatert for å sikre etterlevelse.

Skoleledere må handle nå. Start med KI-opplæring for ansatte og utpek en ansvarlig for KI-styring. Dette kan ikke utsettes – alle skoler må ta KI-styring på alvor.

Les mer:

EU: Implementation Timeline

EU: The EU Artificial Intelligence Act

Regjeringen: Forordning om kunstig intelligens

Universitetet i Stavanger: KI-forordninga enkelt forklart

Bøker, lydbøker og podkaster: En spådom fra 1894 som traff blink

På slutten av 1800-tallet spådde den franske forfatteren Octave Uzanne at bøkenes tid nærmet seg slutten, erstattet av lydopptak, skjermer og teknologiske løsninger som ville gjøre menneskets hverdag lettere – og kanskje litt latere.

Av Martin Johannessen -  Illustrasjoner: Albert Robida/Scribner's Magazine, Vol. 16

På slutten av 1800-tallet ble perioden ofte omtalt som fin de siècle, et fransk uttrykk som signaliserte store kulturelle, sosiale og teknologiske endringer. Den fransk tenkeren Octave Uzanne fra denne tiden mente at en av disse endringene ville være slutten på bøker, slik menneskeheten kjente dem. I novellen The End of Books fra 1894 uttaler hovedpersonen, kalt Bibliophilen:

"Jeg tror ikke (og utviklingen av elektrisitet og moderne mekanikk lar meg ikke tro) at Gutenbergs oppfinnelse kan annet enn å falle i unåde før eller siden. Trykking, som siden 1436 har hersket despotisk over menneskets sinn, trues etter min mening av død på grunn av de ulike apparatene for å registrere lyd som nylig er blitt oppfunnet og som gradvis vil bli perfeksjonert."

Les novellen her: The End of Books (1894) av Octave Uzanne

Novellen ble først ble publisert i Scribner’s Magazine og beskriver en samtale mellom en gruppe menn fra forskjellige fagfelt. De spekulerer om fremtiden etter å ha hørt en kunngjøring ved Londons Royal Institute om at verdens ende er "matematisk sikker og vil inntreffe om nøyaktig ti millioner år."

Ironisk nok er personen som spår bøkenes slutt, kalt Bibliophilen. Forfatteren Octave Uzanne delte selv en lignende entusiasme og trodde at teknologier som oppmuntret til menneskets latskap og egoisme ville bli svært vellykkede. Bibliophilen hevder at lydopptak vil gjøre ende på trykkekunsten, akkurat som "heisen har eliminert det slitsomme arbeidet med å gå opp trapper."

Selv om heisen ennå ikke helt har overtatt trappenes funksjon, har mye av det Bibliophilen spår blitt til virkelighet, spesielt i form av lydbøker. Han forutsier at "visse opplesere vil bli ettertraktet for deres fine fremføring, smittende empati, varme stemmer og perfekte presisjon."

Forfattere uten gode stemmeferdigheter vil bruke skuespillere eller sangere til å ta opp verkene sine på praktiske lydsylindre. Selv om vi ikke lenger bruker sylindre, minner Uzannes beskrivelse av et "lommeredskap" som kan oppbevares i et lite etui, sterkt om moderne lydenheter som Walkman, iPod eller andre bærbare spillere.



Dette bringer også tankene til en annen 2000-tallsfenomen: podkaster. Bibliophilen beskriver hvordan lyttere kan nyte "gleden av å kombinere trening med læring, og nære sinnet mens de beveger kroppen."

Han forutsier også en endring i journalistikken, der "avisredaksjoner vil ha talende haller hvor redaktørene med klar stemme vil ta opp nyhetene mottatt via telefon." Men hvordan tilfredsstille menneskets fascinasjon for bilder? Han foreslår store hvite skjermer i hjemmene, hvor en "kinetograf" (det vi i dag ville kalt en TV) vil vise både fiksjon og fakta om "kjente menn, kriminelle, vakre kvinner." Det vil kanskje ikke være kunst, sier han, "men det vil være liv."

Selv om Bibliophilen var imponerende presis i mange av sine spådommer, var han – eller Uzanne – ikke klar over én ting: bøker ville overleve alt dette.